Fake news?
Jeg vil stå opp for pressefriheten. Tross våre sukk er den et gode det er verdt å sloss for.
For tre, fire år siden ville jeg knapt visst hva uttrykket «fake news» henspiller på. I dag er det knapt noen som ikke kjenner uttrykket. Og de fleste assosierer det med ett navn: Donald Trump, USAs president.
Han legger ikke fingrene imellom når han anklager aviser og media for å gi feilaktig informasjon, ikke minst om presidentens ord og handling.
Annonse
For mange er det nok underholdningsverdien som dominerer når en er vitne til ordkrigen på den andre siden av Atlanteren. Presidenten er forresten frisk i språket også i møte med presse og politikere andre steder i verden. For min del har jeg i lengre tid reflektert en del over medias rolle i samfunnet og hva det innebærer å ha det vi kaller en «fri presse».
Rundt om i verden ser vi stadig flere land hvor myndighetene strammer inn på pressefriheten. Både aviser, radio og TV underlegges kontroll og begrensninger. Mer krevende er det med internett, men også der ser vi at det gjøres forsøk på å sette grenser for fri tilgang til informasjon. At diktaturer tar kontroll over informasjonstilgang og meningsytringer, har vi visst lenge. Men vi ser i dag at også nasjoner som ønsker å framstå som demokratier, gir lover og direktiver som begrenser pressefrihet og mediemangfold. Begrunnelsen er gjerne at en vil forhindre skadelig og negativ innflytelse. Hva som er skadelig, er det myndighetene som definerer.
Her hjemme er de fleste varme forsvarere av en pressefrihet som er dypt forankret i vårt demokratiske tankesett. Men jeg registrerer jo at det fra kristent hold av og til sukkes over hvordan «den 4. statsmakt» i økende grad preges av politisk korrekthet og av negativitet ovenfor tradisjonelle kristne verdier (jfr. samliv og ekteskap).
Også for egen del har jeg til tider observert at pressefrihet og mediemangfold ikke nødvendigvis bidrar til at alle kommer til orde. En kan se at også journalister har en tendens til å løpe i flokk. Jeg har sett hvordan dekningen av saker med stikkord kirke, tro og religion ofte skjer med lite bakgrunnskunnskap og med en synlig agenda. (Taler ikke om kristne media). Pressefrihet er ingen garanti for kvalitet og objektivitet.
Likevel: Jeg vil stå opp for pressefriheten. Tross våre sukk er den et gode det er verdt å sloss for. Hvis myndigheter eller pressgrupper søker å begrense den frie journalistikk og den frie meningsutveksling, vil det ikke minst slå tilbake på minoriteter og grupper som med sine verdier er lys og salt i et mangfoldig samfunn.
Vi som vil løfte fram verdier som flertallet er fremmede for, vil nok uansett kunne få oppleve at det vil koste å ha Bibelen som øverste autoritet for tro og etiske veivalg. Det må vi tåle. Og så må vi stå sammen med alle som kjemper for at fri informasjon, frie meningsytringer og frihet til å leve ut sin tro, skal være basisverdier i samfunnet vårt. Dypest sett, er dette verdier som springer ut av det kristne menneskesyn. Det skal vi ikke være beskjedne med å sette ord på.
Frustrasjonene blir neppe mindre i tiden framover. Da gjelder det å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Lar vi blikket ta et sveip ut over den store verden, ser vi hva som står på spill. Stanser vi et øyeblikk ved USA, kan vi nok gi Trump rett i ett og annet stikk inn mot en intens mediavirkelighet. Men det vil være en ulykke om han vinner fram med sin krigserklæring mot pressen i verdens ledende demokrati.
En liten oppfordring til slutt: Som kristne bør vi med stor frimodighet gå inn i den digitale verden. Der finner vi plattformer hvor vi kan informere, samtale, debattere og dele vår tro og våre verdier. Dette er en del av mediamangfoldet og den frie presse i vår tid. Bedre enn å dyrke bekymringer, er det å være frimodige og offensive!
