Fallende fødselstall følger av fallende tro på Gud

Problembeskrivelsen er krystallklar: Fødselstallene stuper i den vestlige verden – og i Norge. Det er i ferd med å skape en skikkelig kriseforståelse. Politikere står formelig i kø for å fortelle at tendensen må snus.

Men som det heter i ordtaket: For den som bare har en hammer, ser ethvert problem ut som en spiker.

For politikere består verktøykassen først og fremst av penger. Men hvis antallet barnefødsler henger sammen med våre grunnleggende verdier, vil en kraftig økning av barnetrygden ha liten effekt.

Brutalt fall

Enkel matematikk tilsier at hver kvinne må føde to barn i snitt for at befolkningstallet skal opprettholdes. Egentlig må tallet være litt større – omkring 2,1 – siden noen få barn dør før de selv får barn.

Vi må omkring 50 år tilbake i tid før fruktbarhetstallet i Norge var over 2,1. Befolkningsveksten vi har hatt i Norge de siste tiårene skyldes således innvandring.

Likevel har ikke kriseforståelsen slått inn før nå i det siste. Det skyldes at fruktbarhetstallet på drøyt ti år har stupt fra over 1,9 til 1,4 i fjor. Det er brutalt.

Norge var lenge blant de landene i vesten med høyest fruktbarhetsrate. Forklaringen har gjerne vært velferdsstaten med storstilt barnehageutbygging og raus foreldrepermisjon. Men nå synes det som om en slik familiepolitikk ikke er nok. Hvorfor ikke?

Barn krever offer

Svaret fra den britiske overrabbineren Jonathan Sacks i 2009 – gjennom et foredrag som vakte stor oppsikt – var en henvisning til den sekulære, europeiske kulturen.

«Foreldreskap fordrer store offer, av penger, oppmerksomhet, tid og følelsesmessig energi», påpekte Sacks, som var en respektert leder for ortodoks jødedom i England fra 1991 til 2013. Han mente at ideen om å gjøre slike offer ikke har noen plass i en kultur som gjør oss alle til konsumenter og vektlegger «øyeblikkelig tilfredsstillelse» og roper: «Fordi du er verdt det».

«Europa er i dag verdens mest sekulære region. Europa er den eneste regionen som opplever en befolkningsnedgang. Uansett hvor du snur deg vil du i dag se at jo mer religiøst et samfunn er, jo større i gjennomsnitt er familiene,» påpekte Sacks.

Det er for øvrig også et faktum at religiøse mennesker i vestlige land i gjennomsnitt får flere barn enn andre.

Meningen med livet

I dag er det enda vanskeligere enn det var for 15 år siden å avvise analysen til Jonathan Sacks. Flere har funnet ut at tradisjonelle økonomiske virkemidler har liten effekt på fødselstallene.

For eksempel påpeker den katolske journalisten Christine Emba, som gjennomgår mye interessant materiale i en grundig artikkel i The Atlantic, at «statlige subsidier og en bedre familiepolitikk» ikke kan motivere noen til å få barn.

«Når jeg lytter nøye til menneskers historie, finner jeg en bred tråd med usikkerhet – om verdien av et liv og meningen med livet. Mange unge voksne virker ikke helt overbevist om at deres eget liv har noen hensikt eller at menneskeheten har det,» påpeker Emba.

Hun fastslår videre at mangelen på mening, og utfordringene knyttet til å få barn, ikke kan oppveies av myndighetenes subsidier.

Begrenset effekt i Ungarn

Poenget mitt er ikke at et lands familiepolitikk har null betydning for fødselstall. Statistikken tilsier at mange i Norge får færre barn enn de ønsker seg. For noen kan økonomiske bekymringer føre til utsettelse av graviditet eller færre barn. Da vil større overføringer til barnefamilier ha en effekt.

Samtidig synes det klart at denne typen tiltak har noe begrenset verdi. Et av de landene som i dag gir aller mest støtte til barnefamilier er Ungarn. En stor familiepolitisk omlegging de senere år har fått opp fruktbarhetsraten fra omkring 1,2 til 1,45.

Like fullt er tallet langt unna nivået som er nødvendig for å opprettholde befolkningen – og det er omtrent som gjennomsnittet i Europa.

Venstresidens protest

Mange reagerer negativt når synkende fødselstall blir et debattema.

«Politikerne må ut av folks soverom», er responsen til SVs Kari Elisabeth Kaski i Dagens Næringsliv 6. august etter at barne- og familieminister Kjersti Toppe – også seksbarnsmor – har uttalt at lave fødselstall er bekymringsfullt og vil sette ned et utvalg for å finne årsaken.

Eivind Trædal i MDG slår på fast på Facebook at det «byr meg imot» at valget om å sette barn til verden skal være et politisk anliggende:

«Vi ser jo hvordan det ser ut ved endestasjonen til det toget, når politikere som JD Vance snakker foraktfullt om barnløse kvinner, og går inn for å forby både abort og prevensjon», skrev Trædal.

De hvite skiftes ut

Årsaken til at så mange på venstresiden ikke vil ha en politisk debatt om synkende fødselstall er flere.

Den mest sympatiske skyldes en protest mot den ubehagelige koblingen som iblant gjøres mellom lave fødselstall og innvandring. Selv om det er et faktum at høy innvandring og lave fødselstall betyr en endring av befolkningssammensetningen, er teorien om at ledende politikere har planlagt å erstatte den etnisk hvite befolkningen i Vesten med arabere en konspirasjonsteori.

Teorien kalles gjerne «den store utskiftingen» (på engelsk «the great replacement») og har inspirert til grufull terror, inkludert 22. juli 2011.

Færre barn som klimatiltak

En annen grunn til at flere på venstresiden ikke vil problematisere fallende fødselstall handler om klima. Færre barn betyr mindre forbruk og dermed et redusert klimaavtrykk.

«Jo flere mennesker vi blir, jo større belastning gir vi kloden», uttalte Ruben M. Oddekalv, leder for Norges Miljøvernforbund til NRK i 2023. Han så det «som et reelt klimatiltak å la være å få barn».

I tillegg er en diskusjon om lave fødselstall for noen et privat og sårt tema. Det finnes mange som ønsker barn, men som likevel ikke kan få barn på grunn av livssituasjonen eller helseutfordringer.

Det er sant at nærgående spørsmål av typen «Skal dere ikke snart ha barn?» kan oppleves invaderende. Men berøringsangst overfor et spørsmål som har stor politisk betydning er likevel en dårlig idé.

Knekker velferdsstaten

For faktum er at lave fødselstall er dårlig nytt for det norske samfunnet og velferdsstaten: Få nye barn betyr at for få om noen tiår vil skape verdier, sørge for skatteinntekter og jobbe med helse- og omsorg. Denne realiteten er tydelig til stede i regjeringens helt ferske perspektivmelding.

Dermed er det ikke sagt at en slik realitet vil motivere dagens unge til å få flere barn. Å stille smilende opp i VG å si at det er «verdens mest hyggelige ting» å få barn har neppe særlig effekt. Politikernes store problem er at de lite kan gjøre for å snu utviklingen.

Det er det få politikere som våger å si rett ut. Minst like lite fristende er det for mange å innrømme at sekulariseringen faktisk fører til noe så deprimerende som at unge mennesker ikke ønsker seg barn.