Faller Etiopia, eller tar vi feil med vilje?

Etiopia er et kjent land for mange mennesker i Norge. Noen har mer inngående kunnskap, andre sitter med et unyansert og fordomsfullt bilde av landet.

Media, som skulle ha opplyst oss, er dessverre i ferd med å villede oss. Dermed lever og spres forvirring og misforståelser om situasjonen i Etiopia.

De siste ukene har norske myndigheter frarådet reiser til Etiopia. Nordmenn er bedt om å forlate landet. Det har vært dramatisk omtale om situasjonen i norske medier, som baserer seg på ukritiske kilder.

Hva skjer i Etiopia, egentlig?

Kommer landet til å rase sammen, eller tar vi feil igjen? Brukes risiko for statens sammenbrudd, borgerkrig og folkemord i den psykologiske krigføringen, og for å underbygge militært intervensjon når det humanitære og menneskerettigheters linjen ikke funker?

I denne artikkelen skal jeg forsøke å gi et situasjonsbilde om konflikten i Etiopia ut ifra kontekstkunnskap. Jeg skal forsøke å presentere konfliktens historiske og politiske bakteppe, nåværende situasjon og drøfte ulike aktører som berøres.

Jeg vil kaste blikk på hvilke roller akademia, media og diplomatiet spiller i måten de forholder seg til, ta del i og framstiller konflikten. Jeg avrunder med etterlysing om en mer nyanserte, saksvarende og konstruktivt norsk bidrag.

Kultur og språk

De som kjenner Etiopia, vet godt om at landet har en lang historie som organisert samfunn med styringsstrukturer. Etiopia er et av de få landene i verden med erfaring å leve sammen med etnisk og religiøst mangfold uten store problemer. Det er et land med gode relasjoner med omverdenen.

En annen viktige side ved Etiopia er dets suverenitet og selvstendighet etter at landet beseiret mot det europeiske kolonimakten. Dette har påvirket etiopierne kulturelt og ideologisk.

Til tross for økonomiske vansker med fattigdom og sult, vil etiopierne aldri godta andres overlegent over dem. De søker heller ikke overlegenhet over andre folk og land.

Gjestfrihet, vennlighet, imøtekommenhet, tro på bror- og søsterskap basert på alle menneskers ukrenkelige verdi definerer etiopierne og Etiopia. Etiopias kulturelle selvstendighet med egne skriftkulturer fører til at det meste av det som skjer i Etiopia kommer til utrykk på amharisk, Etiopias nasjonalspråk. Det gjør jobben å skrive eller rapporter om Etiopia mye vanskeligere.

Folk utenfra faller for fordomsfulle og sensasjonelle overskrifter om Etiopia. De såkalte Etiopia-eksperter misoppfatter også det kompliserte etiopiske samfunnet og villeder verden med manglende nyanse og varsomhet.

Det politiske bakteppet til krigen

For å forstå den pågående krigen i Tigray-regionen i Etiopia må man begynne med den politiske utviklingen i årene fram til reformen som dannet bakteppe for og var årsak til konfrontasjonen.

Vi må også se nærmere på hovedaktørene og deres forhistorie. Det moderne Etiopia var et føydalt monarki fram til revolusjonen i 1974, som var et studentopprør. Den radikale revolusjonen forandret Etiopia ved å introdusere reformer med blant annet fattige bønders rett til å eie dyrket jord.

Men revolusjonen ble tvunget å velge side under den kalde krigen. Som mange andre land i de fattige deler av verden, valgte de etiopiske lederne å alliere seg med den marxistiske siden. En del av de politisk aktive ungdommene startet den såkalte etniske frigjøringskrig med sikte på politisk makt.

Sovjetunionens fall

Ved Sovjetunionens fall i 1991 fikk den radikale marxist-gruppen som bedrev krig mot Etiopia i tigre-folkets navn (Tigrean peoples liberation front/TPLF) muligheten å styre Etiopia.

De gjorde de med den smart manøveren å alliere seg med de vestlige maktene. Fra 1991 til 2018 led det etiopiske folk under TPLFs grusomt voldelig styre som brukte «splitt og hersk»-teknikk basert på etnisk identitet.

Siden TPLF hadde støtte hos de vestlige maktene var det umulig å stoppe deres vold, politisk og økonomisk korrupsjon ved bruk av demokratiske og lovlige kanaler. Flere år med mislykkede demokratiseringsforsøk samtidig med økt vold og undertrykkelse, tvang fram protester i 2014/2015.

Det var de protestene, særlig i Oromo-regionen, som førte til reformen i 2018. Da Abiy Ahmed ble valgt partiformann og statsminister, gjorde TPLF alt de kunne for å stoppe valget.

I stedet for gjengjeldelse

I stedet for gjengjeldelse, valgt Abiy Ahmed å kjøre en ny politiske linje. Han ba om unnskyldning for all vold og lidelser påført under TPLF-regimet.

Videre introdusert han en ny politikk for å samle landet innen felles rammer, og mante til samhold på tvers av etniske skillelinjer framfor å framheve forskjeller og unytte dem til å søke privilegier for sin folkegruppe.

Med denne filosofien greide Abiy Ahmed å rive ned fiendskap mellom Etiopia og Eritrea. Fredsavtalen mellom Etiopia og Eritrea ble godt mottatt av alle, bortsett fra TPLFs ledere, som valgte å motsette seg reformen som ellers har bred oppslutning i befolkningen.

For å oppsummere: TPLF kom til makten i Etiopia etter at de bedrev krig mot landet. De fikk styre landet uten å ha blitt valgt. De ble tvunget fra makten på grunn av folkeopprør, og nå bedriver de krig igjen for å komme tilbake.

Etiopia - slagmarken for globale maktene?

Det er dessverre mange kriser og konflikter i verden, men krisen Etiopia får stor oppmerksomhet. Etiopia har vært i Sikkerhetsrådets søkelys 12 ganger i løpet av siste 12 månedene.

Dette skjer i en tid preget av endringer i de globale maktstrukturer. Den amerikanske presidenten Joe Biden lovet at Amerika skal tilbake til alliansepolitikk, diplomati og lederrollen for den såkalte den frie verdenen etter fire år med Trump.

Det er nå tydelig at Amerika og deres allierte bruker tilbakekomsten for å søke dominans med en ny multilateralisme. Når de vestlige maktene forsøker å slå tilbake, havner Etiopia i denne globale maktkampen.

Etiopia har alltid levd i balansen mellom Vesten og Østen. Tigray-krisen utfordrer denne balansen. Når TPLF, som jo hadde støtte i Vesten, men bedrev så mye vold i Etiopia og ble tvunget fra makten, er det ikke rart at landet kjemper mot at de skal komme tilbake.

Reformlederen Abiy Ahmed ønsker å bygge landet mot større økonomisk selvstendighet. Abiy Ahmed lykkes med å overbevise det etiopiske folk om at ved å samle landet, kan man bygge nasjonen mot større selvstendighet og velferd.

Langsiktig visjon

Den langsiktige visjonen om bygge et selvstendig Etiopia anses lovende for oss, men kanskje skremmende for andre, særlig de som er vant med tanker om egne privilegier på bekostningen av befolkningen for øvrig.

Reformen i Etiopia fryktes fordi den kan statuere et eksempel for mange afrikanske land. En viktig brikke i dette maktspillet er Etiopias nasjonale utviklingsprosjekt, å bygge demning på Nilen.

Det er et avgjørende nasjonalt prosjekt med potensial å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom. Men det oppfattes som trussel for nabolandene Egypt og Sudan, selv om det ikke er noen faktiske bevis på risikoen. Derfor er Tigray-krisen mye mer enn en intern konflikt. Kampen kjempes på ulike plan.

Fysisk foregår konfrontasjoner mellom den etiopiske hæren og lokale styrker mot TPLFs soldater som inkluderer barn, kvinner og eldre. På det nåværende tidspunkt pågår kamphandlingene andre steder enn Tigray-regionen.

TPLF har utvidet angrepet sørover mot Wollo i Amhara-regionen og østover mot Afar-regionen. På det diplomatiske plan har Etiopia vært utsatt for utilbørlig press fra de vestlige maktene med amerikansk ledelse.

Urettmessig press

Både bilaterale og multilaterale organisasjoner, inkludert FN, brukes for å presse Etiopia urettmessig. Det brukes sterke anklager som «folkemord», «sult som krigsvåpen», «voldtekt» og å stemple Etiopia og den etiopiske hæren.

Stormaktene får lov å bruke store ord mot andre uten konsekvenser. Det kjempes over sannheten om hva som har skjedd og skjer i Etiopia både i de tradisjonelle medier og på sosiale medier.

I de siste ukene har angrepet mot Etiopia nådd nye nivå i det vestlige land sendte alarm om Addis Abebas fall med ferske minner om flukt fra Afghanistan. Så langt var det ingen tegn på Addis Abeba faller tilbake i hendene til TPLFs soldater.

Og det diplomatiske rabalderet og medierabalderet var ikke noe annet enn del av et koordinerte press mot etiopiske myndigheter om å inngå en avtale med TPLF og deres allierte i Oromo, nærmere kjent «OLFSHANE». De to gruppene ble betegnet som terrororganisasjoner i det etiopiske parlamentet 1. mai 2021.

Hva tenker etiopierne?

Den politiske reformen i Etiopia har stor folkelig appell og bred oppslutting. Fra støttemarkeringer til valgseiere i juni, står det etiopiske folket sammen med sine ledere. Det vekkes streke følelser av etiopisk patriotisme som forsikret landet suverenitet.

Ingen ting skaper så stor harme og vekker viljen til kamp mer enn tanken på at TPLF-regimet skal komme tilbake til makten. Etiopiere føler seg urettmessig fordømt.

Det at vesten lar være å fordømme TPLFs vold, undergraver tillit til det vestlige verdenes troverdighet og vennskap. Måten Etiopia behandles i FN, i diplomatiet og bistandssamarbeid med advarsler om kutt, og spredningen av usannhet i media samler det etiopiske folket sammen både hjemme og i diasporaen mot ikke bare TPLF, men alle som vil påføre landet skader.

Det er en oppfatning i Etiopia at barn, kvinner og eldre må delta i krigshandlinger i Tigray fordi de vestlige maktene vil ha urettmessige privilegier over Etiopia og Afrika. Reformledelsen i Etiopia forstås på linje med ledere som ble drept fordi de forsvarte landet sitt, og ønsket å bygge samfunn uten stor innflytelse og innblanding utenfra.

Abiys synd er å drømme om å bygge Etiopia sterkt, velfungerende og selvstendig. For etiopiere i diaspora har krigen kommet med en stor emosjonelle belastning.

Hvordan ser en mulig vei fra denne krisen ut?

Verden har sett mye uheldig militær maktmisbruk som forverret mer enn det løste konflikter. Det har skjedd i landene i Asia, i Sør-Amerika, i Afrika, på Balkan og Midtøsten. Nå står Etiopia for tur.

Vi sverget mange ganger for å ikke bli lurt, men vi faller igjen og igjen og vi gjentar det samme. Det er mange som ønsker Tigray-krisen tar slutt slik at det blir fred, ro og fortgang i gjenoppbygging av landet.

Etiopiske myndigheter på sin side innførte humanitær våpenhvile i juni 2021, men det ble latterliggjort. Nå er prosessen i gang med å tale de stridende partene til dialog med sikte på en mulig avslutning. Det skjer i regi av Den afrikanske unionen ved dens spesialutsending, tidligere president i Nigeria, Olusegun Obasanjo.

FN, Den europeiske unionen, Amerika, Kina, Russland, og alle stiller seg bak dette forsøket. Det gjenstår å se om det kommer et gjennombrudd. Men dersom dette forsøke skal lykkes, da må det starte med tydelige budskap om at TPLF må legge ned sine våpen.

Bør stilles til ansvar

TPLF får verken lov eller støtte fra etiopiere til å skyte seg tilbake til makten. Det å la være å fordømme TPLFs illegale bruk av vold undergraver det moralske og demokratiske grunnlaget for verdenssamfunnet.

Det undergraver fred, suverenitet og integriteten til Etiopia. Norge bør fordømme urettmessig og ulovlig bruk av vold. Norge må bryte tausheten og kreve at TPLF skal legge ned sine våpen.

Norske rådgivere som fungerer som ideologiske og militær strateger for Tigray-krisen bør stilles til ansvar. Om Norge og nordmenn utnytter deres privileger til å undergrave Etiopia, vil konsekvensene komme til å bite oss.

Det norske folk bør høre mer om oss fra oss. Det er skremmende stillhet hos freds- og solidaritetsforkjemperne i Norge, når Etiopia utfordredes. Det er på tide å si fra: «not in my name», «not under my watch!»