Fantes det norske helgener?

I den grad man kan snakke om «folkelesning» i middelalderen, var dette de historiene om hellige kvinner og menn som var blitt skrevet ned, og som ble fortalt videre. Den mest kjente samlingen med slike fortellinger er den såkalte «Gylne legende» (Legenda Aurea), som er fra slutten av 1200-tallet. Den består av i alt 180 slike fortellinger.

Det eldste pergamentstykke med norsk tekst på som er bevart fra middelalderen, er tre blad av en bok fra omkring 1150 med oversettelser av helgenlegender fra latin. Trolig fikk man allerede på 1100-tallet de første oversettelsene til norsk av europeiske helgenlegender.

«Noe som skal leses»

Selve ordet «legende» betyr «noe som skal leses». I utgangspunktet skulle legenden leses på den aktuelle helgens festdag, men de fikk nok etter hvert også et visst preg av å være datidens underholdningslitteratur. Man skilte mellom to typer legender, nemlig martyrlegende og bekjennerlegender.

Martyrlegendene handlet om kristne som gikk i døden for sin tro, mens bekjennerlegendene handlet om fromme gjerninger og mirakler.

Disse fortellingene ble spredd på den måten at de ble lest høyt i klostrene, men de ble også brukt under gudstjenestene, og de ble flittig gjenfortalt også i andre sammenhenger. Nordmennene hadde en lang tradisjon for å fortelle, og denne fortellerkunsten fikk nå et nytt innslag.

Norsk helgenkultur

Også i Norge oppsto det tidlig en egen, norsk helgenkultur da kristendommen fikk sitt fotfeste her i landet. Spesielt rikholdig ble den aldri, men den har sine variasjoner og sine spesielle, norske trekk. Med ett unntak, er de også knyttet til personer som man enten vet er historiske personer, eller hvor det er svært sannsynlig at de var det.

Unntaket er legenden om den hellige Sunniva. Historien om henne har typiske trekk fra andre lignende legender, for eksempel den hellige Ursula, og kan like gjerne være en «vandrelegende».

Legenden om den hellige Sunniva er også den eldste av de norske helgentradisjonene. Den skriver seg helt tilbake til Olav Tryggvassons tid, og året 996.

Legenden om den hellige Olav står selvsagt i en særstilling, og bare et drøyt tiår etter Olavs død, oppsto tradisjonen rundt den hellige Hallvard. Han var den unge bonden fra Lier som ble Oslo bys skytshelgen.

Biskoper og jarler

I tillegg til disse tre, oppsto det ytterligere fire norske helgentradisjoner som man må kunne beskrive som «anerkjente», selv om ingen av disse ble kanonisert av paven etter de svært strenge regler som gjelder for disse prosedyrene i dag. Tidlig på 1000-tallet var ikke disse reglene like strenge.

De øvrige, fire «norske» helgener er: Magnus Orkenøyjarl, som levde fra 1076 til 115, Ragnvald Orkenøyjarl, som levde fra cirka 1100 til 1158, erkebiskop Eystein av Nidaros, som levde fra 1120 til 1188, og til slutt den hellige Torfinn, biskop av Hamar, som døde i 1285.

Lokale varianter

Det kunne nok oppstå kortvarige «helgentradisjoner» rundt personer som ble myrdet eller som ble drept på en spesielt grusom måte, eller som hadde vist stort mot i døden.

Snorre forteller om ett slikt tilfelle: Det gjaldt kong Øystein Haraldsson, sønn av Harald Gille, og konge sammen med brødrene Inge Krokrygg og Sigurd Munn. Det var stadige konflikter mellom de tre brødrene, konflikter som endte med han som i utgangspunktet ble regnet som den svakeste av dem, og den som var minst innstilt på krig – kong Inge – ble sittende igjen som seierherre.

Kong Øystein ble drept på en forholdsvis brutal måte av sin egen svoger i 1157, og etter hans død ble det påstått at der hvor han var blitt drept, sprang det opp en kilde. Vannet i denne kilden hadde helbredende kraft. Det ble også sagt at det skjedde jærtegn ved graven hans, og mange mente at kong Øystein hadde vært en hellig mann. Snorre skriver at jærtegnene ble borte etter at noen av den døde kongens uvenner hadde helt suppe, kokt på hundekjøtt på graven hans, men ryktet om kongens hellighet holdt seg lenge etter dette.

Andre helgentradisjoner var svært lokale. Fra Telemark vet man om et par slike. I Tuddal eksisterte en tradisjon rundt «den hellige Tove», og i Seljord omkring «den hellige Tarald». Denne siste er sannsynligvis en variant av legenden om St. Hallvard som har fått en viss lokal koloritt.

I et globalt, kirkelig perspektiv var tradisjonene om så vel den hellige Sunniva som den hellige Hallvard for lokale tradisjoner å regne. Ingen av dem ble dyrket utenfor den norske, eller til nød nordiske kirkeprovinsen.

Den eneste av de norske helgenene som ble «verdensberømt» var den hellige Olav. Men på den annen side: Går man gjennom listen over kristne som den katolske kirke regner som hellige menn og kvinner, er det ikke så mange av dem heller som er kjent utenfor en forholdsvis beskjeden krets.

Litteratur:

Undset, Sigrid: Helgener (Aschehoug, 1992)