Farens to bortkomne sønner

En av de mest kjente tekstene i Bibelen er beretningen om den bortkomne sønnen i Lukas evangelium kapitel 15.

Sønnen som til tross for at faren levde gjorde den drastiske og uvanlige handlingen og tok ut farsarven og reiste av sted for aldri å ville komme tilbake igjen. Egentlig en helt uhørt handling så lenge faren ennå levde. Men faren måtte dessverre la ham gå.

Er det for lite tungetale i dag?

Etter sitt utenlands opphold der alle pengene var brukt opp og sønnen til slutt levde av grisemat, kom han til seg selv og vender hjem for å spørre om han kan få bli en av farens tjenere.

Hjemme på gården var den andre sønnen. Han var eldst. Det er ikke talt eller skrevet så mye om ham. Men hans holdning og væremåte har også et budskap til oss. For går vi den hjemmeværende sønnen nærmere etter i sømmene, viser det seg at faren egentlig hadde to sønner som hadde glidd på avstand fra ham. Den ene hadde fått faren på avstand langt der borte. Den andre hadde fått faren på avstand hjemme på gården. Egentlig hadde begge sønnene glidd bort fra faren.

Bønn for syke

Da den bortkomne sønnen er så omtalt, vil jeg bruke resten av artikkelen til å sette søkelys på den hjemmeværende sønnen: Det går an å gå i en kirke og likevel ha Gud på avstand. Man kan være opptatt av aktiviteter og like fullt miste relasjonen til Jesus.

Den hjemmeværende sønnen så ikke hva han allerede hadde hjemme. Faren var kun blitt en arbeidsgiver. Far – sønn forholdet var borte. Det fortrolige. Kjærlighetsrelasjonen. Sønnen var nære, men like fullt langt borte. Tenk så tragisk.

Sønnen kunne levde Herrens glade dager i forvisning om at «du er alltid hos meg og alt mitt er ditt».

Jesus inviterte til stevne – derav sommerstevne

Du som er i kirken og har vært der bestandig. Gå ikke glipp av den nære farsrelasjonen. Gud elsker deg og vet om alt det gode du har gjort. Det setter Han pris på! Men Gud ønsker din hengivenhet og nærhet. Mist han ikke av syne midt i menigheten.

To av disiplene tok avskjed med Jesus da de trodde han var et avsluttet kapittel. De var på vei til Emmaus. Så dukker Jesus selv opp og blir en del av reisefølge. Avstanden ble til nærhet. Deres hjerter brente i dem på ny da han brøt brødet og åpnet skriftene for dem.

Vranglære å ikke misjonere?

Det ligger noe godt og velsignet i Jesu nærvær – og når skriftene blir levende i oss. Det skaper nærhet og gir barnekår!

Sønner og ikke treller!