Farlig avsporing om overgrep

Vebjørn Selbekk har ofte vist forståelse av forholdene i Den katolske kirke, og delt denne innsikt med sine lesere. Men i lederartikkelen 26. februar kommer han med en total skivebom.

Hvilket belegg har han for å påstå at «det livsfarlige sølibatkravet» er årsak til «overgrepsepidemien»? Eller at ingen andre kirker har samme problemet? Dette er svært giftige påstander som nører opp om anti-katolske fordommer.

Seriøs journalistikk kan anses som bønnesvar på ofrenes lidelse, og rettferdig kritikk av kirkens håndtering skal ikke avvises. Et hvert overgrep er en grusom forbrytelse mot Evangeliet og menneskeheten. Ekstra ille er det når den skyldige er en prest. Men når Dagen på lederplass serverer uholdbare påstander og spekulasjoner, kan det ikke stå uimotsagt.

Det finnes ingen vitenskapelig sammenheng mellom sølibatet og overgrep. I mange sammenhenger er ikke noe sølibatskrav for å lede barn og ungdom, men likevel begår noen av dem perverse ting. Hvorfor krever ikke det sekulære samfunnet dokumentasjon på jevnlig tilgang på sex for alle som skal jobbe med barn? Burde alle enslige menn som passerer førti holdes under oppsyn?

Nei, den ubehagelige sannhet er at den typiske barneovergriper er en gift far, stefar eller onkel. Etter at de amerikanske bispedømmene lagde nye retningslinjer i 2002, har det vært en skarp nedgang i nye saker der. Hvordan er det mulig når sølibatskravet er uendret? Vi må se overgrep som et samfunnsproblem.

Roten til problemet er at stadig færre klarer å leve opp til løftene de har gitt, det være seg ekteskapsløfter eller sølibatsløfter. Skulle man fått bukt med utroskap ved å avskaffe ekteskapet? Som kristne bør vi stå sammen i å løfte frem kyskhet som et ideal for alle mennesker. Det betyr ikke et negativt syn på sex, men å si JA til det som kreves for autentisk kjærlighet.

Bare en kysk person kan leve ut ekteskapet eller prestekallet på en sann måte. Pater Ron Rolheiser OMI uttrykker det slik: Vi har en sunn seksualitet når vi har kjærlighet, fellesskap, vennskap, kreativitet, glede og utadvendthet i livene våre. Det er fullt mulig å ha masse sex og mangle disse, eller være sølibatær og ha dem i overflod.

Mediebildet gir et inntrykk av at overgrep er et særkatolsk fenomen, og da blir det enkleste å angripe det som er mest typisk for katolske prester. Men det er ingen andre institusjoner som er kartlagt i så stor skala. Så med hvilke kilder underbygger Selbekk sine påstander om at ingen andre kirker har samme problem?

Foruten at påstanden om «ingen andre» faller på sin egen urimelighet, er det fare for at han lar andre kirkesamfunn gå i samme felles som det ene katolske bispedømmet etter det andre brant seg på: holdningen om at «det skjer ikke hos oss».

Hvis vi skal ha hjemlig statistikk som er sammenlignbart med skrekktallene fra USA, må vi inkludere tall for både folkekirken, helsevesenet og skolen helt tilbake til 1950-tallet. I tillegger de internasjonale tallene betydelig verre enn her hjemme: I USA er hver tredje jente og hver femte gutt seksuelt misbrukt innen de er fylt 18.

Med sin lederartikkel får Selbekk alle katolske prester til å fremstå som tikkende bomber. Mener han at barna i menigheten min burde frykte meg, av den enkle grunn at jeg går med prestesnipp? Den umiddelbare responsen fra de som kommenterte innlegget på Selbekks facebookprofil, ble forutsigbart nok at sånne som meg er «kåte griser» og «djeveldyrkere» i en menneskeskapt religion med Antikristi ved roret.

Er det det ordskiftet Dagen ønsker, eller en saklig drøfting med katolikker om hva som er årsakene til problemet? Vi er ganske mange som vil stå opp mot ondskapen som har fått slippe inn i kirken som ugress. Men Selbekks slag under beltestedet fører ingensteds.