Fascinerende raseri

Filmen om Gunnar Sønsteby «Nr. 24» har nylig hatt premiere. Sønsteby var Norges høyest dekorerte borger. For sin innsats under andre verdenskrig ble han den første og eneste mottaker av krigskorset med tre sverd og mange andre norske og internasjonale utmerkelser.

Sønsteby regnes, sammen med Max Manus, som vår største krigshelt. Han har på mange måter blitt norsk motstands mest kjente ansikt.

Filmens regissør John Andreas Andersen sier til VG at filmen den siste uken har blitt vist «til mange mennesker i hele Norge, og fått ufattelig mange gode tilbakemeldinger». «Jeg må si at jeg aldri har vært borte i så god respons fra publikum på en film før», utdyper regissøren.

Mens mannen i gata går mann av huse for å se filmen om hele Norges «Kjakan», raser Sigrid Bonde Tusvik. Filmbransjen «må inn i gasskammeret og dø», buldrer Tusvik i sin egen podkast.

Tusvik følger opp med å si ting om filmbransjen og menn som ikke egner seg på trykk i Dagen, slo Sofie Braut fast 1. november. Det har hun nok rett i.

For meg er Bonde Tusviks reaksjon, på noe som skal være et portrett av et nasjonalt ikon og forbilde, fascinerende. Hvor kommer dette tilsynelatende irrasjonelle raseriet fra?

Noe av raseriet kan ha sitt utspring i det Braut kaller «selfie»-feminisme. En form for selvsentrert feminisme som alltid forlanger hedersplassen i det positive søkelyset.

En feminisme som aldri får nok av seg selv og som forlanger at omgivelsene skal fremstille virkeligheten helt i tråd med deres egenkomponerte bilde av menn, kvinner og historien.

Jeg for min del tror det ligger en hund begravd også et annet sted. Historien om Sønsteby handler om en mann som gang på gang risikerte sitt liv for sine landsmenn og sitt fedreland.

En mann som tok ansvar i avgjørende situasjoner. Historien om «Kjakan» er en historie om selvoppofrelse, pliktfølelse, vilje, mot, utholdenhet, rettskaffenhet og dristighet.

Sønsteby gjorde sitt ytterste for å beskytte og forsvare det han hadde kjært. Gjennom sin innsats personifiserer Sønsteby egenskaper ved den sunne maskuliniteten og levendegjør dyder som det tradisjonelle mannsidealet har vært tuftet på.

Historien om Sønsteby bryter dermed tvert med det narrativet Bonde Tusvik og hennes feminisme foreskriver. Jeg har en mistanke om at Bonde Tusvik vil ha Homer Simpson og den barnslige og umodne faren til Linus i svingen Marvin på skjermen.

Tusvik elsker trolig Raymond i «Alle elsker Raymond». Umodne, apatiske, uansvarlige og selvsentrerte figurer. Menn som må oppdras på lik linje med barna av konene sine. Slike fremstillinger av menn har nærmest blitt normen.

Nancy Pearcey, forfatteren av boka «The Toxic War on Masculinity», henviser til en studie som analyserte 24 episoder av «Disney Channels» to mest populære tenåringsserier. Studien viste at fedrene mer enn hvert fjerde minutt oppførte seg som idioter.

Omtrent halvparten av gangene reagerte tenåringskarakterene på faren med forakt. De himlet med øynene, gjorde narr av faren, kritiserte ham eller snudde seg bort.

Nancy Pearcey konkluderer med at budskapet populærkulturen ofte målbærer er at det er mor som er ansvarlig og passer på at regler blir overholdt mens barnslige fedre bryter dem ofte i skjul, men også åpenlyst. Bonde Tusvik har neppe innvendinger mot en slik ensidig fremstilling.

Filmer om korrupte menn, voldelige menn, maktsyke menn, feige menn, manipulerende menn, menn som undertrykker i alle kanaler bekrefter det som virker å være Tusviks forenklede virkelighetsoppfatning: Menn er onde, kvinner er gode. Menn er undertrykkere, kvinner er undertrykket.

Heltefortellinger fra virkeligheten som «Nr. 24» passer ikke inn i Bonde Tusviks fortelling. Sønsteby, William Wallace, Sir Winton Nicholas og alle de andre blir stein i Tusviks høyhælte sko.

Historiens mange mannlige helter må for Tusvik være smertefulle påminnelser på at hennes feministiske grunnfortelling ikke holder vann. Hennes reaksjon er så umoden og barnslig at den ironisk nok er temmelig lik den man kan forvente fra de karikerte mennene i filmer og TV-serier.

«Vi trenger ikke denne filmen», sier Bonde Tusvik. Jeg kunne ikke vært mer uenig. Selv har jeg ikke sett filmen om Gunnar Sønsteby ennå, men om filmen kommer i nærheten av å nå det den tar mål av seg, vil den være en kjærkommen gave til en tid som trenger gode forbilder.

Det er på høy tid å børste støvet av dydene Sønsteby er eksponent for. Forvirringen rundt mannsrollen og hva som ligger i det å være en god mann har vel knapt vært større.

Mens Oscar Westerlin, Andrew Tate og gutta i NRK-serien Exit bekrefter Tusviks nedslående mannskarakteristikker er Gunnar Sønsteby og andre helter sårt tiltrengt. De viser nemlig veien mot mannen over alle menn, mennesket over alle mennesker.

Han som var villig til å dø på et kors ikke bare for sine landsmenn, men for alle mennesker. Han som var lydig inntil døden og fullførte et oppdrag som var langt større enn alle sabotasjeaksjoner til sammen.

Han som beskyttet og reddet oss fra djevelens jerngrep og som vant en seier langt større enn den Sønsteby kunne juble over 8. mai. Denne håpets fortelling er en motsats til Bonde Tusviks fortelling og reaksjon som oser av bitterhet, hevn og kynisme.

Den overveldende responsen fra folk flest tolker jeg som et uttrykk for en lengsel og en gjenkjennelse av et ekko fra det mannen opprinnelig var skapt til. Sønstebys handlinger og karakter peker mot den Gud vi alle ble skapt for å ligne.

Hva er en god mann?

Hver generasjon må formulere den kristne læren på ny, men ikke endre den