Debatt
Favorisering av én religion er ikke i tråd med et livssynsåpent samfunn
Å gi ett trossamfunn forrang strider mot likebehandlingsprinsippet som er et bærende prinsipp for det livssynsåpne samfunnet. Da vil jeg heller ha det livssynsåpne samfunnet.
Hans Arne Rogn har helt rett i at jeg ønsker at staten, kommunene og resten av offentlig sektor skal behandle alle religioner og livssyn likt. Dette er en av de grunnleggende og bærende prinsippene for det livssynsåpne samfunnet.
Annonse
Det var ingen selvfølge at dette idealet og begrepet skulle vinne fram, men i de ti årene som har gått siden Stålsett-utvalget leverte inn sin utredning, så har dette blitt idealet for livssynspolitikken i Norge. Støttet av nær sagt alle de politiske partiene og nær sagt alle tros- og livssynssamfunnene. Det er vi i Human-Etisk Forbund glade for.
Det livssynsåpne samfunnet kan likevel ikke bli et honnørord som vi henter fram i festtaler. Det må få utslag i praktisk politikk og i hvordan skole, NRK, sykehus, Forsvaret og en rekke andre møter oss nordmenn. Best rammevilkår for dette livssynsåpne samfunnet, og denne likebehandlingen som kreves, er at offentlig sektor er livssynsnøytral.
Nettopp gjennom å gi Den norske kirke (eller andre tros- og livssynsamfunn for den saks skyld) en særstilling, så vil man svekke mulighetene for å oppnå det livssynsåpne samfunnet.
Rogn trekker fram kristendommens lange historie i Norge som et grunnlag for å favorisere kristendommen, men Stålsett-utvalget presiserte «at ved konflikt mellom likebehandlingsprinsippet og argumenter basert på historiske forhold, bør det for en framtidig politikk og for framtidige ordninger være slik at likebehandlingsprinsippet prinsipielt er overordnet argumenter basert på historiske forhold». Det er svært viktig å merke seg.
Også andre slags kulturarver har satt sitt preg på utviklingen fra slaget på Stiklestad og fram til dagens Norge.
Ellers noterer jeg meg jo at Hans Arne Rogn kommer med en del påstander knyttet til årsaken til at Norge er et trivelig land å leve i, og gir vel også hele æren for dette til kristendommen. Inkludert for at Human-Etisk Forbund kunne eksistere. Sistnevnte er jeg tilbøyelig til å være enig i, men det har nok heller handlet om at vi som organisasjon har vokst særskilt mye når norsk kristenhet har vist seg fra sine mindre tolerante sider.
Ellers finner jeg argumentet lite troverdig da våre søsterorganisasjoner i de andre nordiske landene er langt mindre enn hva Human-Etisk Forbund er.
Samtidig er det også mange påståtte kristne land i verden som skårer langt ned på listen over verdens beste land å bo i. Så vi må nok lete andre steder og se etter langt mer komplekse forklaringer enn hva Rogn legger til grunn i sitt innlegg i Dagen.
Vi skal likevel ikke kimse av historiens påvirkning på nåtiden, og det snakkes og skrives mye om «Norges kristne kulturarv», som om denne var den eneste kulturarv vi har å skilte med fra de siste tusen år. Også andre slags kulturarver har satt sitt preg på utviklingen fra slaget på Stiklestad og fram til dagens Norge. Derfor er det riktigst å omtale kulturarvene i flertall, ikke entall.
Annonse
Den kristne kulturarven har lenge vært sentral i Norge, men er langt fra den eneste som har vært med på å forme og bygge det norske samfunnet.
Human-Etisk Forbunds landsmøte har tidligere trukket fram blant annet arven etter arbeiderbevegelsen og fagbevegelsene, den homofile frigjøringskampen, fritenkertradisjonen, kvinnefrigjøringen og andre motkulturelle bevegelser gjennom Norges historie.
Samtidig, vi skal ikke underslå hvor viktig blant annet reformasjonen og vekkelsene på 1800-tallet var for utviklingen av tanken om individet og individets ansvar for sine egne liv. Som en viktig del av et større bilde. Det kan likevel ikke brukes som legitimering av en statlig favorisering av en religion i dag, i et annet kulturelt og religiøst landskap. Kulturen er i konstant endring, og den påvirkes av samfunnet: av migrasjon, teknologisk nyvinning, globale trender, sosioøkonomiske forhold og ytre påvirkning.
Når samfunnet endres, vil kulturen endres, og hva som anses som kulturarv står i en konstant spenning mellom det gamle og det nye. Denne pågående utviklingen reflekterer mangfoldet i det norske, akkurat slik det skal og bør være.
Kristendom er en viktig del av Norges historie, men langt i fra den fulle forklaringen på det samfunnet vi har i dag. En favorisering av denne ene religionen blant alle Norges religioner og livssyn er uansett ikke i tråd med å ønske et livssynsåpent samfunn. Da tror jeg heller jeg satser på mangfoldet av nordmenn for framtiden.
