Fedre og sønner i klimakamp

Torsdagens debatt på NRK som omhandlet klimaaksjonistenes nye metoder sjokkerte mange. Der uttalte klimaaktivist Joachim Skahjem at vold er et legitimt middel i kampen mot klimaendringer.

«Det jeg definitivt ikke kan utelukke heller er at vold vil skje … Man kan bli så kreativ som man vil. Om man vil bruke molotovcocktails eller fyrstikk, det er jeg ikke så opptatt av … Utrolig mange rettigheter har blitt vunnet gjennom vold, det er et fakta, det kan vi ikke bestride.»

Den rutinerte miljøaktivisten Frederic Hauge trodde nesten ikke det han hørte. Rasmus Hansson var mer behersket, og han prøvde å få diskusjonen bort fra vold, men det hele utspilte seg som et høyverdig drama og det hadde bemerkelsesverdige likheter med de ideologiske konfliktene i Russland på 1800-tallet.

I romanen Fedre og sønner, skrevet av Ivan Turgenjev i 1862, møter vi begrepet nihilisme for første gang relatert til den moderne filosofiske holdningen. Romanen skildrer en konflikt mellom to generasjoner som begge kjemper for politisk fornyelse og sosiale reformer:

«Fedrene» som var representert ved 1840-årenes liberale idealister og «sønnene» som var representert ved de nye radikale nihilistene. Her kan vi se dramaturgiske likheter med torsdagens debatt. Frederic Hauge og Rasmus Hansson som «fedrene» og de nye klimaaktivistene som «sønnene».

Kristen aktivist fryktar tilspissing i klimadebatten: – Farleg retorikk

Etter flere feilslåtte forsøk på endring, og etter revolusjonene i 1848, mistet mange av de entusiastiske ungdommene troen på liberalismens evne til å skape forandring, og desperasjonen ledet dem etter hvert ut på nihilismens stier. De mest ytterliggående nihilistene grep til vold og terrorisme som et virkemiddel for sin sak.

«Det som har skjedd, skal atter skje, og det som ble gjort, skal gjøres på nytt. Intet nytt under solen.», står det i Forkynneren. Historien gjentar seg.

«Fedrenes» klimaidealisme har ikke ledet til de resultatene som «sønnene» ønsket seg, de bryter ut, og de tar saken til sin logiske og radikale konklusjon. Vold.

I romanen Hva må gjøres?, skrevet av Nikolaj Tsjernysjevskij i 1863, beskrives disse nye radikale menneskene. Dette er mennesker som skal redde verden, koste hva det koste vil. Boken er et kall til handling, og det er ikke tilfeldig at Vladimir Lenin brukte den samme tittelen på sin politiske traktat i 1902.

Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij, som selv hadde vært en del av 1840-årenes liberale idealister, kjente trolig på skyld overfor den utviklingen som nå manifesterte seg. Han hadde tatt avstand fra både «fedrene» og «sønnene», og han var nå forankret i en kristen tro som befant seg på et annet plan.

I sitt voldsomme oppgjør med nihilismen ga han heller ikke fripass til de liberale idealistene som han selv hadde vært en del av. I hans roman De besatte karikerer Dostojevskij den liberale Turgenjev med karakteren Karmasinov som svært gjerne ønsker å være en del av de nye nihilistene.

I De besatte finner vi også karakteren Stepan Trofimovitsj, som også hører til «fedrene», men som i større grad tar avstand fra nihilistene og kommenterer Tsjernysjevskijs roman Hva må gjøres?:

«Jeg er enig i at forfatterens grunnide er riktig … men det gjør det jo bare enda verre! For det er vår ide, nettopp vår ide; vi var de første som plantet den, fikk den til å vokse, utarbeidet den, - og hva nytt kunne de selv bringe, etter oss? Men Herre Gud, hvordan alt dette er blitt uttrykt, fordreiet, forvrengt … Var det slike konklusjoner vi tilstrebet? Hvem kan kjenne igjen vår opprinnelige tanke i dette?»

Her kan vi se konturene av både Hanssons og Hauges reaksjon under torsdagens debatt.

Der både «fedre» og «sønner» i klimakampen har en tendens til å lete etter ytre løsninger ved å peke på alle andre, ser Dostojevskij etter indre løsninger. «Og du skal vite at hvert menneske har skyld overfor alle andre, og jeg er den skyldigste av alle», forkynte munken Sosima i romanen Brødrene Karamasov. Problemets årsak var synd, og løsningen var religiøs transformasjon ved erkjennelsen av synd. Er problemet, årsaken og løsningen egentlig annerledes i 2022?

«Den økologiske krise er dypest sett en åndelig krise», skrev den ortodokse presten f. Theodor Svane i en artikkel fra 2021. «Den manifesterer vår synd, selvopptatthet og individualisme både som individ og som mennesket og er et kall til omvendelse. Synd påvirker hele skapningen, ikke bare menneskene og våre nærmeste.

Den forkludrer blikket vårt og vi erfarer verden som et fremmed sted … Veien ut av Den økologiske krisen begynner og slutter i Kirkens gudstjenester, i tilbedelse, takknemlighet og hengivenhet. Da åpner Frelseren øynene våre og vi ser verden slik den virkelig er …»

Der de russiske nihilistene brukte vold og terrorisme for å endre de sosiale og politiske betingelsene i håp om et nytt og bedre samfunn, kan vi se for oss at vår tids nihilistiske klimaaktivister vil gjøre det samme i håp om et nytt og bedre klima. Men til hvilken pris?

Nihilismen i alle dens former har ikke ledet menneske til omvendelse, men til ødeleggelse.

Hvordan kan en ny nihilistisk klimakamp lede til annet enn mer ødeleggelse? Og finnes det egentlig noen annen løsning på klimakrisen enn menneskets åndelige transformasjon?