Feid vekk, men ikke borte

Bangladesh er et av de asiatiske landene hvor norske organisasjoner har hatt flest bistandsprosjekter. Da britene trakk seg ut av sitt store indiske territorium i 1947, skjedde nesten umiddelbart en av de største flyktningkatastrofene vi kjenner til. Det britiske India ble delt i to, med en hinduistisk del som vi i dag kjenner som India, og en muslimsk del som ble kalt Pakistan. Delingen skjedde raskt, og over 12 millioner mennesker flyktet. Trolig ble en million mennesker drept i løpet av noen korte uker.

Pakistan ble da bestående av to deler, hvorav den ene er det som i dag er Pakistan, mens den andre delen het Øst-Pakistan og er det som i dag heter Bangladesh. Men Øst-Pakistan ble dårlig behandlet av Vest-Pakistan. Blant annet forsøkte vest-pakistanerne å innføre sitt språk, urdu, i Øst-Pakistan, i stedet for deres eget språk bengali. Dette førte til oppstand, og i 1971, samtidig som norsk bistandsarbeid virkelig skjøt fart, ble Bangladesh selvstendig.

Fattigdommen i Bangladesh var stor, og det nye landets innbyggere hadde behov for mye støtte til utdanning, helse og mye annet. Da Strømmestiftelsen ble stiftet i 1976 ble det raskt klart at Bangladesh var et land hvor vi ville jobbe.