Feilslått innretning på fastprisavtalene

Tilgang på rimelig strøm har kanskje vært det viktigste konkurransefortrinnet for industri i Norge. Over natten er denne rammebetingelsen blitt en konkurranseulempe til hinder for industrivirksomhet i landet. Feilslått politikk i flere årtier ligger bak. Høye priser og knapphet på energi slår beina under næringsliv, arbeidsplasser og husholdningsøkonomien.

Næringslivet kan ikke drive butikk basert på støtteordninger, det har næringsministeren helt rett i. Men, i krisetider trenger man framfor alt politisk lederskap som gir virkningsfull og forutsigbar politikk for å skape verdier i Norge. Vi er et land med mange fortrinn, både i form av kapital og når det gjelder naturressurser. Uten å ta disse fortrinnene i bruk, er det krevende å skape arbeidsplasser i Norge i skarp konkurranse med andre land.

Helt siden høsten 2021 har energikrisen lammet bedriftene med strømregninger som har økt med flere hundre prosent. Først kom strømstøtteordningen som skulle hjelpe bedrifter i akutt likviditetskrise, deretter skulle fastprisavtaler på strøm være redningen for næringslivet. Begge ordningene er feilslått for store deler av fastlandsindustrien.

Fastprisordningen verken reduserer risiko, sørger for forutsigbarhet eller gir levelige strømpriser. Innretningen på fastprisavtalen gjør at store deler av volumet likevel må kjøpes og selges i spotprismarkedet. Det er sluttsummen på kassalappen som teller. Det er villedende å vise til den annonserte fastprisen, da det ikke gjenspeiler den reelle strømkostnaden.

Intensjonen med fastprisavtaler er god, men i praksis er risikoen for stor og kostnaden for høy til at bedrifter kan binde seg til disse avtalene. Bedrifter ønsker ikke, og har ikke bedt om, å være kraftspekulanter. Bedriftene ønsker å kjøpe den mengden strøm de trenger, og når de har behov for den, til en pris som er levelig.

Fastprisordningen gjør at kraftprodusentene skattlegges basert på fastprisen strømmen faktisk er solgt for, og ikke spottpris. Det må være nøyaktig samsvar mellom mengde og tidspunkt strømmen er solgt på fra kraftprodusent til strømleverandør, og fra strømleverandør til kunde. Det vil si at volum og tidspunkt skal samsvare i alle ledd.

Det forutsetter løsninger på plass for rapportering slik at ingen kan jukse på skatten. Det skal visstnok være årsaken til at man har gått for faste volum i fastprisavtalene. Det er forståelig at det må være systemer på plass for å hindre spekulasjon i skatt. Utfordringen er at fastprisavtalene ikke løser sluttkundens behov, all den tid uttaksprofilene er så rigide og ikke svarer til forventningene næringsministeren har skapt.

Energi Norge har jobbet fram standardavtaler som så langt har lagt til grunn et jevnt uttak hver time hele året. De fleste produksjonsvirksomheter stopper drift om kveld, natt, i helger og i ferier, og har dermed ikke et jevnt uttak av strøm. Dermed ender bedriftene likevel med å måtte forholde seg til spottprisen.

Det ideelle er at markedet ordner opp og at bedriftene selv finner løsninger og sikrer seg, også for strøm. Det er en ekstraordinær situasjon hvor feilslått politikk og krig gir enorm prisøkning på strøm på kort tid. Selv for bærekraftige bedrifter er det ikke mulig å ta en slik brå prisøkning på ett år, uten konsekvenser for arbeidsplasser og investeringer.

Nå tærer det på reservene også hos solide bedrifter. Næringslivet må gis evne til å håndtere overgangen til den nye normalen. Nå, akutt, er det behov for ordninger som tar ned kostnadsnivå og gir tid til omstilling i en krise som drar ut i tid. Dessverre er ikke fastprisavtalene svaret, derfor må regjering og storting komme opp med plan B straks.