Kommentar
GJEKK SAMAN: Marianne Synnes Braseth, forkynnar og eldste i Ungdom i Oppdrag, Øystein Gjerme i Pinserørsla, Øivind Benestad i Stiftelsen MorFarBarn og søster Anne Bente Hadland, pressekontakt for Norsk katolsk bisperåd, er nokrea av dei som står bak erklæringa.
Dagen / Arkiv
Felleserklæringane vi aldri får
For første gong på lenge har store deler av norske kristenleiarar samla seg om ei felles erklæring. Den handlar om kjønn og seksualitet og særleg om kjønnsforståinga og kjønnslivet til anslagsvis fem prosent av det norske folk - i overskrifter gjerne omtala som «skeive». Det er ikkje eit godt ord å bruke om sine medmenneske, og det er heller ikkje nytta i erklæringa.
Eg må skuffe dei som trur at denne kommentaren skal ta eit kritisk oppgjer med dei 17 kulepunkta som «Felles kristen erklæring om kjønn og seksualitetsmangfold» består av. Eg må vel også skuffe dei som vonar på nok ei kraftfull tilslutning til initiativet, i alle fall om det blir med den eine erklæringa.
For har ein først slege inn på erklæringsvegen, skulle det vel vere meir enn kjønn og seksualitetsmangfald å ta tak i?
