Debatt
«Felleskristen erklæring» som maktmiddel?
Publisert
Sist oppdatert
«Felleskristen erklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold» (www.felleskristen.no) er nå signert av nærmere 50 kirkesamfunn og organisasjoner. Naturlig nok har den utløst reaksjoner. Fra statlig hold er erklæringen blitt kontant avvist av ideologiske grunner. Ikke uventet har ledelsen av Den norske kirke (Dnk) gjort det samme.
I artikkelen, «Felleskristne fronter» (VL 31.10.24), utvikler dessuten pastor Erik Andreassen fra Misjonskirken Norge visse kritiske synspunkter på erklæringen som det er vel verd å drøfte. Misjonskirken har ikke sluttet seg til erklæringen, noe Andreassen mener er rett. Med tanke på de høyst ulike kirkesamfunn og kirkelige organisasjoner som har undertegnet erklæringen, er jeg noe overrasket over dette standpunktet. Men det har altså en begrunnelse.
Annonse
Misjonskirkens grunnleggende formål har vært og er: «Guds barns enhet og menneskers frelse». Misjon både her i Norge og ut over i verden knyttes sammen med den økumeniske forpliktelse. Kirkelig enhet blir bestemt ut fra allianseprinsippet. Det innebærer at «Bibelen er menighetens eneste rettesnor for tro, liv og lære. Menigheten bygger på Den apostoliske trosbekjennelse, Den evangeliske allianses trosgrunnlag og Lausannepakten.» Sakramentslæren holdes utenfor. Men medlemmene må være trinitarisk døpt.
Gis det noe i Misjonskirkens lærefundament som hindrer tilslutning til erklæringen? Det synes ikke slik. Men hva med kirkesamfunnets kirketanke? Det er nettopp den Andreassen viser til når han stiller seg negativ til erklæringen. For det inngår i Misjonskirkens kirkelig organisasjonsprinsipp at «menighetsdemokrati» skal «praktiseres» i menigheter og foreninger. Ifølge Andreassen kommer erklæring «ovenfra og utenfra», og ikke «innenfra, som en del av en demokratisk og fri prosess». Det er «uklokt å la et maktmiddel, som en erklæring eller et manifest er» avslutte debatten og bestemme læren om homofilt samliv.
Misjonskirkens oppfatning av sitt demokrati er ikke helt gjennomsiktig. Linda Andernach Johannesen, som er Levende tro-konsulent i Misjonskirken UNG, slo nylig fast at formidling av kristentroen ikke består i å «gi videre et sett med politiske ideer eller ideologi, men vi håper å gi kjernen i den kristne tro videre: Jesus» (VL 31.10.24).
Linda Johannesen synes å overse «menighetsdemokratiet» i det kirkesamfunn hun er ansatt i. Det er en ideologi av reneste vann. Eller er det slik at en Jesus-sentrert formidling av troen er hevet over kirkesamfunnets ideologiske prinsipper? Til det må det anføres at kristentroen består ikke bare i en slags ren Jesus-tro («jesuanisme»), men også i et rett liv «i Kristus» (2 Kor 5,17f). Og livet «i Kristus» som et Guds barn og forløst ved Ham, leves i menighetens fellesskap, der enhver som tror, er et lem på Kristi kropp (1 Kor 12,24).
«Enhet» mellom Guds barn inngår i Misjonskirkens formål. Men hvordan forener man Skriftens åndelige og kristosentriske enhet med ideen om «menighetsdemokrati»?
Når Andreassen karakteriserer erklæringen som et «maktmiddel», er begrepsbruken lett å kjenne igjen. Når den moderne liberalisme vil nøytralisere den kristne læretradisjons gyldighet og betydning, er det fordi den holdes fram med sannhetens autoritet. For liberalismen representerer en slik «sannhet» ødeleggende maktbruk overfor individ og kultur. Den undergraver individets frihet til selv og ut fra egne forutsetninger å avklare den «sannhet» som skal gjelde for dets subjektive jeg. Frihet fra den autoritære sannhet gis når man ser «sannheten» som historisk-kulturelt betinget og sosiologisk relativ, et uttrykk for forestillinger som reflekterer tidssituasjonen og den kulturelle og sosiale kontekst.
Andreassen bruker Misjonskirkens idé om «menighetsdemokrati» til å avvise en erklæring som gir et sant uttrykk for Skriftens lære og den naturlige gudskapte virkelighet. Og han gjør det ved argumenter hentet fra den moderne liberalismens frihetsideologi. Om dette er en rett forståelse av Misjonskirkens idé om «menighetsdemokrati», blir den en døråpner for den moderne liberalisme. En slik ideologi opphever så vel bibelautoriteten som forpliktelsen på Den apostoliske bekjennelse. Og oppfatter enhet helt annerledes enn Skriftens lære om enheten i den kristne menigheten.
I erklæringen ligger ingen avvisning av demokratiet som styringsform. Men man blokkere for at den moderne (sekulariserende) liberalisme blir en normativ tolkningsnøkkel for demokrati, antropologi og etikk. Mot en slik ideologi holder man fram sannheten som gitt ikke bare i Skriften, men som også samsvarer med den almenmenneskelige biologiske virkelighet.
Annonse
Erklæringen er et økumenisk dokument. Det har fått tilslutning fra en rekke ulike kirkesamfunn og organisasjoner. De har ikke samme læreprofil. Likevel kan de her stå sammen, fordi erklæringen har en «grunnkristen» basis, gitt i læren om skapelsen av mann og kvinne, som de to gudskapte kjønn, barnet som frukten av deres samliv, som har sitt rette sted i ekteskapet.
Denne lære bekreftes av Jesus, som utdyper den og hans apostler utmynter den. Tilslutning til erklæringen beror på erkjennelse av at den gir et sant uttrykk for grunnleggende bibelsk lære.
Kirkesamfunnene har ikke gitt opp eller endret det de ellers lærer om ekteskap og samliv, men i den «bekjennelsens situasjon», som vi i dag opplever, finner man det rett å stå fram med disse sannhetene. Her står vi overfor en ny form for økumenikk. Nå gjelder det å vokte seg for økumenisk «geskjeftighet».
Kirkehistorien viser at det skaper ny splittelse. Ikke desto mindre er det viktig å fremheve de to forutsetninger som dette økumeniske prosjekt hviler på: Ut fra Guds Ord i Skriften vitner vi om det som er sant og rett for alle mennesker. Man avviser at sannheten er en subjektiv sak, noe som det «frie jeget» finner akseptabel og selv kan legitimere.
Sannheten er gitt av Gud, gitt i natur, men i sin frelsende fylde i Jesu Kristi åpenbaring som Guds Sønn kommet i kjød, slik apostlene bevitner hans liv og lære.
