«Felleskristen erklæring» som maktmiddel?

«Felleskristen erklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold» (www.felleskristen.no) er nå signert av nærmere 50 kirkesamfunn og organisasjoner. Naturlig nok har den utløst reaksjoner. Fra statlig hold er erklæringen blitt kontant avvist av ideologiske grunner. Ikke uventet har ledelsen av Den norske kirke (Dnk) gjort det samme.

I artikkelen, «Felleskristne fronter» (VL 31.10.24), utvikler dessuten pastor Erik Andreassen fra Misjonskirken Norge visse kritiske synspunkter på erklæringen som det er vel verd å drøfte. Misjonskirken har ikke sluttet seg til erklæringen, noe Andreassen mener er rett. Med tanke på de høyst ulike kirkesamfunn og kirkelige organisasjoner som har undertegnet erklæringen, er jeg noe overrasket over dette standpunktet. Men det har altså en begrunnelse.

Misjonskirkens grunnleggende formål har vært og er: «Guds barns enhet og menneskers frelse». Misjon både her i Norge og ut over i verden knyttes sammen med den økumeniske forpliktelse. Kirkelig enhet blir bestemt ut fra allianseprinsippet. Det innebærer at «Bibelen er menighetens eneste rettesnor for tro, liv og lære. Menigheten bygger på Den apostoliske trosbekjennelse, Den evangeliske allianses trosgrunnlag og Lausannepakten.» Sakramentslæren holdes utenfor. Men medlemmene må være trinitarisk døpt.