Festen som ikke skal ta slutt
Den beste måten den norsk-israelske festen kan fortsette på, er at kong Harald drar på gjenvisitt til Israel, skriver Conrad Myrland.
De israelske flaggenesom vaiet langs hele Karl Johan gjorde dypt inntrykk. Både utenfor og inne i slottet lød Hatikva, Israels nasjonalsang. Statsbesøket til Shimon Peres bar i seg håp (hatikva!) om en fest som aldri skal ta slutt.
Under velkomstseremonien på Slottsplassen samlet Med Israel for fred (MIFF) omlag to hundre medlemmer som hilste president Peres velkommen med norske og israelske flagg og rop om shalom.
Annonse
Flere av deltakerne opplevde dagen som en utrolig sterk kontrast til 8. januar 2009. Den gang ble de møtt av hatrop, massakretrusler, steinkasting, vold og tåregass utenfor Stortinget.
12. mai 2014 var det fanfarer, pomp og prakt i blått og hvit utenfor Slottet, ja til og med klokkespill av Jerusalem of Gold fra Rådhuset.
- Dette har vært en av de beste dagene i mitt liv, skrev en norsk-svensk jøde som er aktiv i MIFF. Bare én uke tidligere hadde han opplevd å bli utestengt fra et åpent møte i regi av Fagforbundet og Palestinakomiteen. Siden han hadde argumentert mot deres løgnaktige påstand om at Israel er en apartheidstat, ville de ikke slippe han inn. Dørene i Folkets Hus i Sandefjord ble stengt for jøden, men Slottsplassen var åpen.
- Det er mitt håp at dette statsbesøket ytterligere vil styrke de nære forbindelser mellom Israel og Norge, sa kong Harald under gallamiddagen på slottet. Han avsluttet sin utmerkede tale med å utbringe en skål for president Peres, «for Israels folk og for de gode forbindelser mellom våre to folk».
På pressekonferansen tirsdag morgen varslet statsminister Erna Solberg at Norge vil ta opp igjen forhandlinger om rammeavtale for forsknings- og utviklingssamarbeid med Israel.
Dette er et riktig og viktig skritt på veien til å oppfylle en av MIFFs forventninger til regjeringen - å utvikle bilaterale forbindelser med Israel uavhengig av politisk uenighet.
«Måneden mai er en passende tid til å feire det varme og nære vennskapet mellom våre land,» sa kong Harald. Israel feiret sin uavhengighetsdag i forrige uke, Norge feirer sin grunnlovsdag i morgen.
8. mai holdt jeg foredrag i MIFFs lokalforening i Hallingdal. Jeg var utfordret til å drøfte mai-datoene 8. mai (Frigjøringsdagen 1945), 14. mai (uavhengighetserklæringen 1948) og 17. mai (1814) opp mot «fred i frihet». Hele foredraget kan du lese og høre på miff.no.
Annonse
Fred og frihet går som en rød tråd gjennom Israels uavhengighetserklæring. David Ben Gurion slo fast det samme som mennene på Eidsvoll hadde signalisert på vegne av det norske folk 134 år tidligere: «Det jødiske folk har, slik som alle andre folk, en naturlig rett til å være herre over sin egen skjebne i sin egen stat.»
Men hvorfor var et 14. mai nødvendig? Hvorfor kunne ikke jødene bare assimileres i landene der de hadde bodd gjennom århundrer?
- Blant annet på grunn av siste setning i paragraf 2 i grunnloven av 17. mai. «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»
Jødeparagrafen ble fjernet 13. juni 1851, men antisemittismen som den var et symptom på, forsvant ikke med det. Det holder å nevne Holocaust, jødenes fordrivelse fra arabiske land og de nye antisemittiske strømninger i Europa.
Med jødehatets historie og vitalitet som bakteppe, vitner det å avvise jødenes rett til sitt eget land om en skremmende forakt for jødisk liv.
Når en drøm går i oppfyllelse etter to tusen år, er oppfyllelsen som en drøm i seg selv. Det var derfor Shimon Peres, da han i Nobelinstituttet fikk spørsmål om hva som var høydepunktet i sitt liv og sin karriere, gikk tilbake til 1947/1948. 67 års tjeneste for landet har siden bestått i å trygge og utvikle, og dagens Israel har overgått alle forventninger.
Den beste måten den norsk-israelske festen kan fortsette på, er at kong Harald drar på gjenvisitt til Israel.
Før Peres kom denne uken, hadde Norge mottatt statsbesøk fra 30 ulike land i Haralds regjeringstid. Før eller etter disse statsbesøk har kongen vært på besøk i 28 av disse samme landene.
Annonse
Neste år i Jerusalem, Deres Majestet?
