Filippinene trenger internasjonal hjelp
I en akuttfase er FN de beste til å koordinere hjelpearbeidet slik at flest mulig får hjelp.
Denne uken rammet dette årets største naturkatastrofe Filippinene. Tyfonen Haiyan feide over øygruppen. Spesielt byen Tacloban ble hardt rammet. Anslagsvis 50.000 personer er hardt rammet, og trenger nødhjelp for å overleve. Flere tusen personer er meldt omkommet eller savnet.
Men det var først etter at stormen løyet at den virkelige kampen for å overleve startet for ofrene. Tacloban ligger vanskelig tilgjengelig, og situasjonen er fortsatt kaotisk.
Annonse
I en globalisert verden blir dessverre slike naturkatastrofer fort «nok en katastrofe i andre deler av verden». Omfanget er vanskelig for oss å fatte her oppe i det høye nord. Når katastrofen i tillegg skjer i et land med mange fattige, får oppmerksomheten ikke det omfanget det fortjener. Katastrofen er en av de verste de siste årene.
Men denne uken har det norske folk hatt medfølelse med det filippinske folket. Mange har åpnet lommeboken, og store summer er gitt til hjelpearbeidet.
Selv om Filippinene er fysisk langt unna, er det et land Norge har fått nær kontakt med. Filippinske sjøfolk fyller i dag de fleste plasser på de fleste norske skip. Filippinere er populære som au-pairer, og det er ikke få norske familier som får hjelp og avlastning av filippinere. Mange norske kirker har svært mange filippinerne i sine fellesskap. Kanskje spesielt gjelder dette katolske kirker.
Filippinene er et land med svært mange kristne og mange kirker. Ja, det største kristne landet i Asia. Det har også gjort det til et av landene i Asia hvor det har vært effektivt å drive hjelpearbeid og misjonsarbeid. Selv på Tacloban var det norske kristne som drev barnehjem og som ble rammet av katastrofen.
Disse tette båndene er med på å sikre at givergleden er stor nå i innsatsfasen. Det filippinske folket trenger all hjelp de kan få nå. Det er tidskritisk å få på plass hjelp raskt og effektivt, slik at ikke enda flere dør av sult og tørst.
Som alltid når det skjer slike store katastrofer, oppstår det et hjelpekaos. Som alltid er det trolig noen som vil sko seg på vegne av de som virkelig trenger hjelpen. I en innsatsfase må det være viktigere å få frem hjelpen enn å skulle gjøre rede for enhver kjeks som er sendt..
Det som er svært viktig er at innsatsen i akuttfasen koordineres. Små organisasjoner som sender nødhjelp og personell gjør hjelpearbeidet i samråd med FN og de andre hjelpeorganisasjonene. Det er svært mange som sender personell for å hjelpe. Faren er imidlertid at små og mellomstore organisasjoner nærmest står oppå hverandre i enkelte områder, mens man i andre områder ikke har noen dekning.
I en akuttfase av en katastrofe er det trolig ingen som er bedre enn FN-organisasjonene til å få oversikten, og som har rutiner og ressurser til å se hvor behovet er størst. For mindre organisasjoner kan det virke unødvendig byråkratisk, men en slik organisering vil uten tvil hjelpe flest filippinere. Vi vil sterkt understreke at det som hjelper flest mulig ofre er en koordinert internasjonal hjelpeinnsats.
Filippinene og det filippinske folket vil trenge hjelp i lang tid fremover, og da er de helt avhengig av gaver også fra nordmenn. Både fra menigheter, staten og fra privatpersoner.
