Film om aldring sprer glede

Denne feel-good-filmen om aldring, som har norgespremiere 4. oktober, står i skarp kontrast til flere andre historier på filmlerretet i Haugesund som handlet om det å bli eldre.

Aldring til besvær?

Populærkulturen speiler på mange vis samtiden, og den vil påvirke hvordan vi lever våre liv. I lys av vår tids fokus på ungdom, skjønnhet og prestasjon, og ut fra de mange hjerteskjærende historiene om ensomhet og ulike lidelser blant de eldre, er det ikke rart at aldring er et aktuelt tema i filmverdenen. Hvordan møte egen alderdom på en god måte? Og hvis vi ikke er i den livsfasen selv; hvordan bidra til at de eldre vi har rundt oss kan ha et verdig og godt liv?

Den siste reisen – Tilbake til Rivieraen

Denne livsglade, rørende og inspirerende filmen er blitt årets kinofenomen i Sverige. Filip Hammar, som er en kjent svensk journalist og programleder, gir oss her en vakker dokumentar om sin far, Lars.

Etter 40 år som fransklærer har Lars forlatt arbeidslivet, og opplever at tilværelsen som pensjonist ikke er blitt slik han og kona hadde forestilt seg. Den engasjerte og livsglade Lars har resignert, og mye tyder på at han er deprimert.

Frustrert over farens passivitet, får Filip ideen om å ta ham med på en biltur tilbake til barndommens Frankrike, i håp om å vekke livsgnisten på ny. I en gammel, oransje Renault 4 med mye sjarm kjører de gjennom vakre landskap sammen med Filips venn og kollega Fredrik Wikingsson. Fulle av optimisme og kreativitet tar de to med seg den aldrende Lars på en rørende reise. Filmen er både nær, morsom og tankevekkende på flere nivåer.

Den siste reisen – Tilbake til Rivieraen kan kritiseres for å være i overkant velregissert. Med sin lange erfaring fra bransjen vet de to regissørene hvilke knapper de skal trykke på for å røre publikum. De dekker heller ikke over det som ikke går etter planen, noe som øker filmens troverdighet.

En brutal kontrast

En annen film om aldring som jeg så på festivalen i Haugesund, var The Substance (manus og regi: Coralie Fargeat). I motsetning til den svenske dokumentaren, er dette en ubehagelig film om aldring, der det gripes til desperate tiltak for å takle konsekvensene av å bli eldre. Filmen viser på en brutal måte blant annet hvor krevende underholdningsbransjen er, ikke minst for kvinner.

To grøfter

Disse to filmene illustrerer to ulike grøfter vi kan falle i når vi møter alderdommen. Den ene er å resignere og leve et passivt liv. Den andre er å gjøre alt for å vinne tilbake ungdommen, et prosjekt man er dømt til å tape. Den siste reisen – Tilbake til rivieraen viser hvordan Lars får hjelp til å komme seg opp av resignasjonen ved å se tilbake på et godt liv, fullt av minner og menneskemøter. Men hva om han ikke hadde hatt dette å se tilbake på?

En bedre historie om alderdom

Bibelen gir oss et annet perspektiv på alderdommen. Vi mister ikke vår verdi selv om håret blir grått; tvert imot er det et tegn på visdom og ære. Livet har fortsatt en hensikt, selv om alderen tynger. Vi ser ikke bare tilbake på det som har vært, men også fremover, med et levende håp. I Salme 71,18 står det: «Gud, forlat meg ikke selv når jeg blir gammel og grå, la meg tale om din kraft til hele den slekten som kommer.» Og i Jesaja 46,4: «Jeg er han, helt til dere blir gamle, jeg vil bære helt til håret er grått. Jeg har alt gjort det. Jeg løfter, jeg bærer og berger.»

Jeg oppfordrer deg til å se Den siste reisen – Tilbake til Rivieraen, til inspirasjon og ettertanke. Men aller mest vil jeg gi en oppfordring om å leve livet sammen med Gud, vår Far. Han forlater deg aldri, uansett hvor gammel du blir. Bruk også mulighetene du får til å formidle en bedre historie om hele livet til de du har rundt deg, i ulike generasjoner.

Veritas vokser videre