Filmen «Elskling» og syndsbekjennelse

Vanligvis lander kinovalgene mine på en litt annen sjanger enn romantisk drama. Denne gangen ble det likevel denne filmen, da det var kona og jeg som skulle på kino. Filmen var hennes valg. Når rulleteksten kom etter én time og 40 minutter, satt jeg igjen nærmest med et hakeslipp. Fytti, for en film!

Lilja Ingolfsdottir har regissert «Elskling», og det er hennes debutfilm. Likevel har hun rundt 20 kort- og novellefilmer bak seg som hun har skrevet og regissert. Filmen har fått veldig god kritikk. Terningkastene lander på femmere og seksere stort sett over hele linja.

Filmanmelder og journalist, Birger Kvernmo, i P3 Filmpolitiet, gir også filmen terningkast seks. Han sier følgende om hvor gjenkjennelig filmen er:

«Historiens sentrale konflikt bygger på velkjente situasjoner og sammenhenger fra de aller fleste forhold. Nettopp det at Maria og Sigmund er så gjenkjennelige, som hvilket som helst par, gjør filmen desto sterkere.»

Filmen er gjenkjennelig, og den skaper refleksjoner. I denne artikkelen ønsker jeg å reflektere rundt ett av aspektene ut ifra et kristent perspektiv. La meg forklare videre.

PS: Det er nesten ingen spoilere i denne teksten. De fleste scenene jeg snakker om kan ses i traileren. Men, på ett punkt nevner jeg likevel noe som kan være en spoiler, men dette er en såpass «liten» scene at jeg lar det gå.

Altfor enkelt forklart, så handler «Elskling» om et samlivsbrudd. Sigmund og Maria har vært sammen i sju år. Når Maria møtte Sigmund var det som om en stjerne slo ned fra klar himmel. Alle disse årene senere har småbarnslivet med all sin travelhet, kaos og tretthet, inntatt dem begge.

Men det er ikke bare det travle småbarnslivet det er snakk om. Det er noe mer som lurer under overflaten. Noen personlighetstrekk, vaner og uvaner, ting de er klar over og ikke klar over, som skaper skjær i sjøen. Dette som ligger på dypet, det man ikke ser, men som man aner konturene av – det er dette Ingolfsdottir utforsker i filmen.

Sigmund og Maria går til psykolog. Maria er innstilt på å jobbe for forholdet, men Sigmund er ikke sikker på om han vil. Maria forteller frustrert om hvor overarbeidet hun er. Sigmund er bare opptatt av jobb, mens Maria står igjen med alt ansvaret for hjem og unger.

Når paret skal på sin andre time hos psykologen, så møter ikke Sigmund opp. Så Maria har timen alene med psykologen. Hun forteller at det er jo Sigmund som har skylden i dette. «Jeg har jo bare en liten del av skylden her», sier Maria. Psykologen svarer på mesterlig vis: «Ja, men la oss ta tak i den lille delen som er din.» Så begynner arbeidet.

Tidsånden: Du er jo bare amazing

Når Maria senere går tur med en venninne, forteller hun om sin siste psykologtime. At det kanskje er noen trekk i henne, som gjør at hun har drevet Sigmund fra seg? Denne filmen handler ikke om hvem av partene som har skylden. Igjen lener jeg meg på Birger Vestmo sin anmeldelse:

«Man forstår selvsagt Marias utblåsninger i den innledende fasen, men dyktige Oddgeir Thunes rolle gjør det klart at også Sigmund har gyldige innvendinger og synspunkter.»

Det skjer noe sterkt når Maria begynner på denne prosessen. På mange måter tar hun tak i det eneste hun kan ta tak i, nemlig seg selv. Responsen som hun får fra venninnen sin, er derimot litt annerledes (men også forståelig): «Nei, men dette stemmer jo ikke. Du er jo bare en fantastisk person!»

Nettopp her ligger kanskje noe av problemet i samfunnet vårt i dag. Vi er alle «amazing», akkurat sånn som vi er. Du skal ikke måtte forandre deg. Du har ingen skyld. Du skal være akkurat sånn som du er, fordi du er jo bare helt fantastisk. Dersom noen har et problem med deg, ja, da ligger det hos dem. De må forandre seg, men ikke du. Fordi du er jo bare «amazing».

Syndsbekjennelse, eller omvendelse, i kristen tro – og i møte med Jesus – er en befrielse. Synd betyr å bomme på målet. Omvendelse betyr å endre mening eller hensikt. Noen har beskrevet det som å vende om 180 grader. Du regelrett snur totalt om fra én kurs til en annen.

Sann frihet

Når Jesus møter mennesker, så kaller han dem til omvendelse og etterfølgelse. Det gjøres ikke på en hard og fordømmende måte, men på en befriende og styrkende måte. Hans invitasjon er: «Følg meg!» Når han helbredet mennesker og satte dem fri fra destruktive mønster og personlighetstrekk, så sa han: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer.»

I evangeliene møter vi en Jesus som setter mennesker i frihet. Det er sann frihet. Ikke en frihet som sier at du er «amazing» akkurat som du er, du trenger ikke gjøre noe. Men en annen frihet som sier. «Vend om! Kom og følg meg. Din egen måte å gjøre ting på har sabotert for deg. Er du villig til å åpne hjertet ditt og la meg, Jesus, lede deg? Er du villig til å prøve å gå en annen vei enn din egen?»

Sann frihet handler om å anerkjenne at også jeg har skyld i problemet. Jeg har noen områder i livet hvor jeg bommer på målet. Hvor det på samme måte som hos Sigmund og Maria kanskje ikke bare er den andre sin feil, men hvor også «min lille del» er noe som jeg må ta tak i.

Når du kan erkjenne dette, så begynner en befrielsesprosess. En slik til tider smertefull prosess, var det jeg så i filmen Elskling.

Teksten ble først publisert pådanielheimstad.com

Ein ekteskapets «Titanic». Eit pensum i empati for oss alle