Filmen «Perleporten» er bare siste eksempel på det giftige miljøet i Kristiansand

Det koker i byen, som det egentlig har gjort i flere år nå. Hvorfor har Kristiansand, av alle byer, fått et så konfliktfylt og giftig klima? Det er ikke en fasit, men om jeg skal forsøke å analysere, som leser en haug med aviser og medier til daglig, og som får haugevis av private meldinger fra mennesker som er opptatt av konflikten, har jeg noen teorier. I dag er filmen behørig omtalt i nasjonale aviser som Vårt Land og Klassekampen.

I sistnevnte avis skriver kunstner Jan Freuchen at det uten tvil er Einar Øgrey Brandsdal som er portrettert i filmen. Filmen baserer seg også på sanne hendelser. Referansene til Sørlandsnyhetene er tydelige. Likevel er det ingen som har sett filmen, for den har premiere omtrent samtidig som årets Protestfestival går av stabelen.

Se filmtraileren til Perleporten som har premiere 1. september.

Men «Perleporten» er bare et av mange eksempler som har fått fram det giftige miljøet i byen. Skal jeg forsøke meg på en gjetting om hvorfor Kristiansand har fått dette problemet, tror jeg svaret ligger i en lang og intens konflikt mellom den sekulære «kultureliten» og de konservative kristne, der førstnevnte nå i en sekulær og gudløs tid aner muligheten for å kaste ut bibelbeltet som begrep helt ut av byen og i havet som omgir byen.

Innenfor et kristent språk vil man antakelig kalle dette for en «åndskamp».

Åndskamp er et begrep som Norsk Luthersk Lekmannsmisjon forklarte som «en kamp og strid som følger av at et Guds barn hører Guds rike til, samtidig som han lever i denne verden som ligger i det onde. Den ånd som lever i denne verden står Jesus og den troende imot».

Dette har vært skrevet om i mange år, på forskjellige måter, og vi i Protestfestivalen har gjerne fått dette kristne stemplet, noe som har gjort at vi må streve mer enn kanskje mange andre festivaler, fordi de som vanligvis går ut på arrangementer, er nettopp kulturfolket, og kanskje ikke kristenfolket, som mer holder seg i sine menigheter.

Mener kinofilm begår karakterdrap på kristen netthandel-gründer

Protestfestivalen skal og vil alltid være politisk og religiøst uavhengig. Det ligger i selve manifestet festivalen ble bygget på, så motstanden vi har møtt på har handlet om at vi har tatt opp tema og sluppet til mennesker, som en del fra dette skriveføre og potente kulturmiljøet ikke ønsker å gi en plattform. Derfor kan alle ropene om ytringsfrihet nå virke noe kunstig.

Det er et paradoks at denne «åndskampen», om vi skal bruke det uttrykket, har fått fritt spillerom, for konservative kristne er stort sett regnet for å være saktmodige, det ligger innebygget i deres trosgrunnlag. Man skal ikke skape splid, for eksempel. Kristne lever blant annet etter dette prinsippet, uttalt som en følgeregel fra den Gud de tror på: «Legg vinn på å leve i fred med alle og strev etter helliggjørelse.

For uten helliggjørelse skal ingen se Herren» (Heb 12,14).

Men så er det likevel noen, som har våget å ta bladet fra munnen, som også er rett i forhold til den kristne troen. Brandsdal sier det han mener, og kritiseres og kritiserer, men det han sier og reagerer på er ofte eksempler på hvordan forskjellene fungerer, mellom de mektige som han selv, og de svakere gruppene i byen, som han til dels er gjort til talsmann for.

Han har selv bidratt med store beløp til hjelpeorganisasjoner og andre som trenger det, men kritikken hans er kontroversiell fordi den for mange handler om hvilken politikk vi skal ha i byen, og med det altså hvordan vi bruker og fordeler kommunale kroner i byen.

Der er det uenighet om hvordan, mens utgangspunktet til Brandsdal er å reagere på det han mener er urettferdighet.

Han tilhører altså selv de rike i byen, og derfor har han heller ikke fryktet å miste jobb, inntekt eller publikum. Bedriften hans går så det suser uansett hva som skjer her lokalt i Kristiansand.

Han har altså våget, der andre har tiet, og kritikken mot ham skyldes nok først og fremst at han sponset oppførelsen av Sørlandsnyhetene, der en skrivefør og rabiat person fikk slippe til uten redaktøransvar, og med personbeskrivelser som ikke hører hjemme noen steder. Dette måtte Brandsdal ta imot, selv om han tok mer og mer avstand fra nettsiden.

De som fikk refs og ble beskrevet med ufine ord, fikk et horn i sida til næringslivsgründeren, hvor en annen næringslivsgründer ble den sterkeste kritikeren.

Og som ellers i samfunnet i denne tidsånden vi har i dag roter man fram gamle saker, og da slipper heller ikke Brandsdal unna. Hvem gjør egentlig det, for hvem av oss er egentlig uten synd?

Sørlandsnyhetene var, mener jeg, i likhet med diskusjonen rundt filmen, bare et eksempel som kom til overflaten på konflikten som allerede hadde ligget latent lenge som en mørk sky over byen. Du bygger ikke opp en følgergruppe på 25.000 i en by med 100.000 innbyggere på et øyeblikk hvis du ikke har truffet et ømt punkt som er blitt som salt i et sår.

Nå er Sørlandsnyhetene som maktfenomen for lengst borte, han som var skribenten, tilhørte så visst ikke noe kristent miljø, men visste hvilke knapper han skulle trykke på og hadde nok selv irritert seg lenge over utviklingen i byen.

Men lenge etter at Sørlandsnyhetene var borte, har konflikten i byen stabilisert seg.

«Perleporten» står tilsynelatende for noe nytt i byen, for satire har ingen begrensninger og kunsten har frie tøyler, og så lenge man bruker fiktive navn, selv om den er basert på «en sann historie», er alt greit. Teaseren begynner med «Hva ville Jesus gjort», og med det er en del av tematikken beskrevet.

Konfliktområdene er hentet fram igjen, med vilje får en tro. Når også kunstner Jan Freuchen, som ser fram til filmen, gir klart uttrykk for at filmen handler om Brandsdal, slipper man ikke unna bibelbeltet og det kristne segmentet. Kritikerne av filmen aner at verdigrunnlaget i byen er i ferd med å forvitre, om det i det hele tatt finnes igjen et sådant.

Hele diskusjonen om en film som står fritt og trygt på ytringsfrihetens navn er også blitt en diskusjon om moral og verdier.

KrF-leder Charlotte Beckmann Finnestad sier til Vårt Land i dag: «Det handler litt om at vi ønsker å bygge opp Kristiansand. Vi ønsker å få fram alt det gode som skjer i Kristiansand». Hun spør om vi underholdes av «en som onanerer, av sexkjøp og utroskap». Det sier seg selv, at selv om mange er enige i de verdiene hun ønsker for byen, provoserer dette enda sterkere de som ikke vil ha kristendommen som tak over byen.

Da bruker man ytringsfriheten for alt den er verdt, slik koranbrennerne gjør i Stockholm, selv om man nå der diskuterer om det er nødvendig å fornærme andre folks religion ved å fremføre en slik handling. Hvis ytringsfriheten ikke har noen grenser, kan vi få tilstander der enkeltmennesker og grupper bevisst bruker den for å såre, skade eller misbruke ordet respekt. Er dette noe vi bør ha en egen diskusjon på?

Tilbake til Kristiansand. Jeg ser i kommentarfeltene tydelig hvor skillelinjene går. Det er en slags «åndskamp», og så kan man jo være uenige om det er en Gud eller ikke som står bak en slik åndskamp.

Finnestad blir nå utsatt for latterliggjøring, knallhard kritikk og med ganske kraftige og velkjente begrep, temmelig gjenkjennende fra det jeg selv og min kollega Kai opplevde i verdifestivalen Protestfestivalen for mange år siden, men som har sittet i omtalen av festivalen i de samme miljøene helt siden den gang.

Ytringsfriheten står aller høyest, mener jeg, men vi må kunne våge å ta en diskusjon om verdier også. Vi godkjenner jo ikke fascistiske holdninger, der stopper også ytringsfriheten for de aller fleste.

Dette giftige miljøet i byen har utspilt seg mellom på den ene sida kunstnere, kulturfolk, til dels også mediefolk, næringslivsfolk, og også de som hegner om en mer liberal kristendom på den ene siden, og på den andre siden noen få kristne politikere, en næringslivsgründer, enkelte politikere på høyresida som er opptatt av verdier og helt vanlige borgere fra bibelbeltet som tør å ytre seg.

Kristiansand er i ferd med å kvitte seg med begrepet «bibelbeltet», men med det endres også moral og ord og uttrykk, og i en så stor omveltning, hvor kanskje flere hundre års verdigrunnlag blir utsatt for hogg, er det fristende å trekke paralleller til da Olav den hellige kristnet Norge.

Det nærmer seg tusenårsjubileet for Slaget på Stiklestad, men nå i disse dager virker det som slaget – riktignok med tunga som våpen – står i Kristiansand, og temaet denne gang er ikke kristning, men avkristning.

«Perleporten» er helt ubetydelig i denne sammenhengen, men er bare blitt et synlig tegn her og nå på hvordan konfliktlinjene av denne verdikampen foregår.

Hvordan løser man så dette? I en «åndskamp» er det jo helt umulig å la begge parter få bestemme. Jeg vet ikke, men man bør kanskje begynne med å kalle en spade for en spade, gå til kjernen og snakke ut om hva vi vil med denne byen vi bor i. Men det kommende lokalvalget vil ha stor betydning for hvilke verdier som skal vinne fram de neste årene.