Meninger
Finnes det et kristent syn på kriminalitet og straff?
Vi har nettopp hatt riksdagsvalg i Sverige, og en av valgets hovedsaker var synet på kriminalitet og straff. En av hovedårsakene til høyreblokkens suksess, var deres felles ønske om strengere straffer og økte fullmakter til politiet.
Men hva er egentlig en kristen holdning til disse spørsmålene? For mange har Jesu ord i Bergprekenen vært veiledende i svaret på dette: «Dere har hørt at det ble sagt: Øye for øye og tann for tann. Jeg sier dere: Stå ikke mot den onde. Hvis noen slår deg på det høyre kinnet, så vend det andre kinnet til ham også» (Matt 5,38–39).
Annonse
Noen ganger har disse versene blitt tolket som at Jesus ikke bifaller Det gamle testamentets antatt primitive rettssystem. Faktisk bør imidlertid lex talionis – retten til gjengjeldelse – sees på som en invitasjon, ikke til brutalitet, men for å unngå vilkårlig hevn. I en æreskultur, hvor selv en liten forseelse kan være grunnlag for forferdelige hevnaksjoner, kan man ganske enkelt si at loven forkynner: Hvis noen slår ut tanna di, eller tar oksen din, eller voldtar datteren din ... skal du ikke ta loven i egne hender og drepe den som gjorde det.
Mye tyder også på at Jesus i Bergprekenen sier mindre enn mange tenker om rettferdighet generelt. Det han derimot slår fast, er at den kristne menighet ikke skal bære byrden med å tjene loven i storsamfunnet. Som teologen Dietrich Bonhoeffer sier det:
«Med disse ordene frigjør Jesus sin menighet fra den politisk-juridiske orden, fra Israels folk i form av en nasjon, og gjør dem til det de egentlig er, nemlig fellesskapet av troende, ubundet av politikk og nasjoner. Det gamle Israel hadde vært begge deler – Guds utvalgte folk og en avgrenset nasjon, og derfor var det Guds vilje at de skulle møte vold med vold. Men for Kristi kirke er det annerledes; den har forlatt all politisk og nasjonal status, og derfor må den tåle aggresjon med tålmodighet.»
Jesu ord har altså mye å si om den kristne kirkes handlinger i denne verden. Men de har bemerkelsesverdig lite å si om prinsippene for den sekulære rettsstaten. Faktum er at verken Jesus eller Paulus vendte det andre kinnet til – men hevdet sin juridiske rett – da de ble stilt for sin tids myndigheter (se Joh 18,23; Apg 16,37 ff.).
Selv som kristne står vi dermed fritt til å tenke utover Bergprekenens etikk når vi diskuterer forbrytelse og straff. Eller hvorfor ikke den pågående krigen i Ukraina. Vi burde til og med gjøre det, for ifølge Skriften er autoriteten «en Guds tjener, en hevner som straffer dem som gjør det onde» (Rom 13,4).
Faktum er at verken Jesus eller Paulus vendte det andre kinnet til – men hevdet sin juridiske rett – da de ble stilt for sin tids myndigheter.
Av denne grunn bør beviste forbrytelser følges av straff, også fra et kristent synspunkt. Og når vi vurderer hvilke straffer som er passende, er det en rekke parametere å vurdere. Tradisjonelt sies det for eksempel at straffen oppfyller følgende «negative» funksjoner:
• Den skal uttrykke hva samfunnet ikke tåler.
• Den skal avskrekke innbyggerne fra kriminelle handlinger.
Annonse
• Den skal beskytte samfunnet mot enkeltpersoner som begår forbrytelser.
I tillegg til dette kan straffen også ha en rekke «positive» funksjoner, som f.eks.:
• Det skal gi den kriminelle en mulighet til å sone sine handlinger.
• Den skal gi oppreisning til de som er rammet.
• Den skal om mulig reintegrere den kriminelle i samfunnet.
De negative og positive funksjonene må veies opp mot hverandre, da det er ønskelig at en person ikke straffes lengre eller strengere enn forbrytelsen tilsier. Til en viss grad kan det også være rimelig å ta hensyn til forhold som lovbryterens alder, motiv og sosiale forhold.
Det som derimot er klart, er at det er grøfter på begge sider av skalaen. Både fra et kristent og et allmennmenneskelig perspektiv kan det rett og slett være grunner til å protestere mot altfor harde straffer like så vel som mot altfor milde straffer.
Nøyaktig hva kirkens bidrag vil være i denne diskusjonen, er ikke skrevet i stein. I mange tilfeller vil den gå inn for barmhjertighet og en ny sjanse; i andre vil den gå inn for mer håndgripelige følger. Og begge disse holdningene kan dermed være «kristne», i den forstand inspirert av Bibelens budskap.
