Fire år med Biibbal 2019

I år er det gått fire år siden den nye samiske bibeloversettelsen Biibbal 2019 ble lansert – som nettutgave på Samenes nasjonaldag og senere i bokformat, markert med et «introduksjonsseminar» i Kautokeino.

Lanseringsåret var det gått 124 år siden Boares Bibal ble utgitt i 1895. Etter markeringen i søndagsgudstjenesten ble det lagt ned blomster på graven til Lars Jacobsen Hætta, som oversatte Boares Bibal. I Oslo ble nybibelen markert ved en gudstjeneste i Oslo domkirke.

Bakgrunn

Arbeidet tok til i 1990–91. Bibelselskapet forsøkte først å transkribere Nytestamentet fra Boares Bibal for å gi ut en utgave tilsvarende det norske Godt Nytt. Forsøket ble oppgitt og manus gikk rett i arkiv. I juni 1986 vedtok styret å starte oversetterarbeidet, og det ble gjennomført et pilotprosjekt for å finne en god arbeidsform.

Søknad om statsstøtte fikk først avslag, men på 1988-budsjettet ble det gitt en engangsbevilgning på 150.000 kroner og fra 1992 ble det en fast ordning med årlig tilskudd. Bibelselskapet skulle selv dekke 25 prosent av de årlige kostnadene og statstilskuddet 75 prosent. Økonomien var sikret.

Organisering og administrering

Det ble avtalt hvordan arbeidet skulle organiseres og hvilken oversettelse som skulle bestemme tekstforståelsen. For oversettelsen av Det gamle testamente ble det 1998 gjort tilsvarende avtale. Det norske bibelselskap skulle ha prosjektadministrasjon. «Språkmester» ble professor Nils Jernsletten. Teksten i NO 1978/85 skulle bestemme forståelsen i de tilfellene var tvil. Naturlig nok hadde finske og svenske medarbeidere sideblikk til sine hjemlige oversettelser.

Arbeidets gang

Underveis falt noen medarbeidere fra, og andre måtte fylle nye roller. For å effektivisere arbeidet ble det engasjert en teologisk konsulent. Og Tuomas Magga overtok som «språkmester» etter Jernsletten. Han hadde vært med fra starten og vist at han hadde kvalifikasjonene.

Maggas idealer for språkarbeidet uttrykte han i seminarer og artikler om bibelspråket. Ved oppstartsseminaret i 1990 holdt han et foredrag med tittelen «Den norske «Bibal»-tradisjonen sett med finske øyne». Og – vokst opp i Kuttura – kunne han bare slå fast at med ulik morfologi og ortografi, så «var «Bibal-tradisjonen fremmed for mitt område».

Hans mål var «at alle som taler nordsamisk i de tre land, kan lese Bibelen. Og ekstra pretensjon og bestrebelse blir å få oversettelsens språk slik at både ung og gammel kan akseptere det».

Restrukturering og omorganisering

Etter mange forsinkelser ble prosjektet omorganisert. Omstruktureringen berørte både organisering og valg av retningsgivende tekst for forståelsen. I praksis forlot de kravet om å legge den norske 1978/85-oversettelsen til grunn for eksegetiske valg og for tekstforståelsen, og dermed forlot prosjektet også Bibal-tradisjonen etter Hætta.

For medarbeiderne kom det brått på at prosjektet forlot den nordsamiske Bibal-tradisjonen. At en skisse for omorganisering var underveis, var kjent. Men at en ny avtale var signert av de tre bibelselskapene uten at den interne prosjektledelse var orientert, forvirret og førte til frustrasjon blant medarbeiderne.

Omorganiseringen førte også til at den finske bibeloversettelsen etter hvert ble bestemmende for oversettelsesarbeidet. «Finaliseringen» ble sluttført av vår språkmester – overvåket gjennom kontrollesing av teologer og samisk-filologer. Av hensyn til framdrift, tidsbruk og kapasitet var det bare mulig å sjekke ut deler av tekstcorpus. Det merkes i dag på sluttproduktet.

På denne måten ble resultatet nedslående om vi tenker på å holde seg til norsk bibeltradisjon og den norske utgaven som i utgangspunktet var valgt som retningsgivende for arbeidet.

Rekruttering av teologisk konsulent i 2001 og omorganiseringen i 2012 medførte mye nyskriving, og det dukket opp «barnesykdommer» som flere av oss trodde oss ferdige med ved starten av prosjektet. Budene fikk ny ordlyd og bibelske begreper som Hætta hadde formet, ble byttet med misforståelige former.

Samtidig fikk oversettelsen den positive følge at vi fikk en lettlest tekst i den rettskrivingen som dagens unge har lært. Og som er forståelig i hele Sápmi.

Hva fikk vi

Budene fikk i Biibbal 2019 en slags ønskeform («du får ikke»). Ved presentasjonen i Kautokeino i 2019 presenterte O.H. Magga språket i Biibbal 2019. Han slo da fast at slik var det valgt. Oversetternes begrunnelse var ifølge Magga: «For det kommuniserer bedre». Det kom visst ingen tunge innvendinger til valget. Men når samme O.H. Magga senere omtaler språket i Biibbal 2019 i en artikkel (Bibelöversättningar til nordsamiska i Teologinen Aikakauskirja 2-2021), innvender han at: «I budorden är verbet galgat «skal» så väl inarbetat att det verkar onödigt att använda oažžut «få» istället».

Dette svarer helt til reaksjon hos finnmarkssamisk-talende som har kommentert. «Men dette er jo ikke bydeform!» eller «Det er jo slik vi snakker til ungene».

Bakgrunnen er trolig i finsk, der ulike ønskeformer erstatter imperativ. Setäläs skolegrammatikk sier om dette: «Dagens språkfølelse vurderer de grammatikalsk korrekte formene (…) som for høytidelige og unaturlige.» Det er forståelig da at samisktalende med finsk bakgrunn knapt forstår hva som er problematisk med den nye ordlyden.

Sterkt forenklet og spissformulert – etter et tretti å gammelt minne og et minireferat fra den gang, så vedtok vi ordlyden for budene i 1993. Da gjennomgikk Jernsletten alternative løsninger og konkluderer med at vi har valget mellom

• Å omskrive med bruk av optativ (ønske) eller permissiv (det tillates/tillates ikke), som i finsk (du får ikke gjøre). Men dette er ingen bydeform og skal ikke brukes. «Dette er jo slik vi snakker til ungene», var kommentarene hos finnmarkssamiske brukere, da nybibelen endelig forelå.

• Vi kan bruke formen «ale daga» («ikke gjør»), som nok er en imperativ og som i mening er dekkende, men «det er slik vi kommanderer bikkja», så den kan vi heller ikke bruke.

• Så gjenstår formen som er brukt i Boares Bibal – «it galgga dahkat» («du skal ikke gjøre»). Vi har egentlig ikke alternativ, så den må vi bruke.

Som ikke «native speaker» bør jeg være forsiktig med å ha meninger om de mer avanserte språkformer. Jeg vil likevel nevne at poetiske deler av gamletestamentet i for stor grad er blitt til prosa. Å omsette hebraisk poesi til moderne språk, er ikke lett. Men enkelte deler burde i større grad blitt med i slutteksten, slik som poetisk rytme, parallellisme og bildebruk, bokstavrim og setningskonstruksjon.

Noe av dette kunne vært bedre utnyttet. Samtidig inviterer idiomatisk oversettelse til en fri gjengivelse, som gir lite rom for å overføre poetiske elementer til målspråket. Det er nå en utfordring for språkforskere å vurdere de filologiske valg og litteraturkjennere å vurdere i hvilken grad oversettelsen lyktes med å ta vare på poesien.

Hva gikk tapt underveis?

Samisk bruker som oftest kasus-konstruksjoner der andre skandinaviske språk bruker preposisjon eller postposisjon. Nyskrivingen har ført til at «teologiske byggesteiner» nå er blitt usynlige, tydeligst der finsk kasusbruk har ført til at konstruksjoner med postposisjon er endret – også der det er dårlig begrunnet. Eksempelet «i Kristus» er mest utfordrende.

Kasus lokativ er i dag flertydig, og det oppstår lett misforståelse. Sammenhengene må vi til språkhistorien for å se. O. Korhonen skriver i sin samiske språkhistorie: «I finnmarkssamisk og østsamisk er påstedskasus og frastedskasus smeltet sammen til lokativ som har både påsteds- og frastedsbetydning (inessiv, elativ, adessiv og ablativ i finsk)».

For å unngå misforståelser valgte L.J. Hætta å skrive formelen «i Kristus» med postposisjon og skriver «Kristus siste.» Når Paulus bruker denne formelen, viser det til at Jesus bruker tilsvarende uttrykk, som Joh 15 «bissot mu siste» («bli i meg»).

Denne presiseringen ble oppdaget og rettet i Johannesevangeliet, men ikke når Det gamle testamente sier «i Herren». Paulus bruker begrepet flere titalls ganger, men i Biibbal 2019 er det videreført bare to ganger.

Mange vil mene at da har vi mistet en av de viktigste tolkningsnøkler til å se sammenhengen mellom Hannas lovsang i Det gamle testamente, Marias lovsang og Paulus-brevene.

Hætta har nok gjort sitt valg med velberådd hu og ikke opplevd uttrykket som ekko av dansk-norsk tekst når han brukte den litt tyngre variant «Kristus siste». Han fikk likevel til god tekstflyt i sin tids språk.

Konklusjon

Etter fire år med den nye bibeloversettelsen, kan vi konstatere at det er grunn til noen merknader:

• Biibbal 2019 har på flere punkter forlatt Bibal-tradisjonen etter Hætta.

• Merknadene får imidlertid ikke skygge for vesentlige gevinster med Biibbal 2019. De unge fikk sin lett tilgjengelige bibel i den rettskriving som de har lært.

• Det nordiske samarbeidet om Bibbal 2019 har bidratt til å styrke at nordsamisk fungerer som felles språk for Sápmi. På den måten har arbeidet brakt samisk språkarbeid lengre enn til situasjonen etter krigen. Da ønsket man seg felles rettskriving, men kunne ikke enes om det, så resultatet ble én rettskriving for finske samer og en annen for svenske og norske samer. Dette bidraget er vesentlig.

Tro og Medier-sjef bokdebuterer – Vil ha mindre skjermbruk og mer Bibel

For min del gleder jeg meg over resultatet og er glad for at Biibbal 2019 oppnådde hovedmålsettingen med prosjektet – å gi en oppdatert bibel til den oppvoksende generasjon. Og T. Maggas mål ble nådd – så «både ung og gammel kan akseptere det».

Avslutningsvis får vi sterkt vektlegge: Det må ikke gå nye 124 år til Biibbal 2019 får sin revisjon.

Øystein Skille er tidligere sokneprest i Tana og prost i Alta. Han ledet det nordsamiske bibelprosjektet i årene 2002 til 2012 .