Fire år med reformkaos

Vi hadde 19 og fikk 11 og skal snart ha 15.

Vi snakker selvsagt om fylker som ble slått sammen og som nå vil skille lag igjen etter kun kort tid. Tirsdag 1. mars var fristen for innlevering av «skilsmissepapirer», og søknader er kommet inn fra tre av regionene som aldri fant ut av det med hverandre.

De tre regionene Troms og Finnmark, Viken og Vestfold og Telemark vil alle gå tilbake til fylkesinndelingene vi hadde inntil 1. januar 2020.

De tvangssammenslåtte skal få tilbake selvstendigheten 1. januar 2024 dersom Stortinget klarer å gjøre sine vedtak i løpet av vårsesjonen som avsluttes litt før St. Hans.

Det var lenge usikkert om Innlandet kom til å slå følge med de tre skilsmisseregionene. Folkeavstemningen om spørsmålet om Oppland og Hedmark skulle gjenoppstå ga 50,7 prosent for et skille.

En rådgivende folkeavstemning med et så knapt flertall var vel det verste resultatet man kunne tenke seg. I alle fall ville ikke Arbeiderpartiet respektere folkets røst og sørget for at Innlandet får fortsette.

Det har vært satt fokus på hva oppløsningene vil koste, og mange har betakket seg for at det offentlige skal bruke mange millioner kroner på å rette opp feilslutninger. Omkostningene for oppløsningen av tre regioner er beregnet til 600 millioner kroner der 440 millioner er prisen for å legge ned Viken.

Det som i stor grad har unngått oppmerksomheten er hva det faktisk kostet å skape de sju nye regionene. Ifølge kommunal- og distriktsdepartementet kostet moroa 3,2 milliarder kroner. Da er det godt å vite at vi i hvert fall har fått Agder, Trøndelag, Vestland og Innlandet for de pengene.

Kravet om oppløsningen av de tre regionene har ikke bare med Senterpartiets bakoverskuende politikk og valgkampløfter å gjøre. Det handler først og fremst om den jobben som Solberg-regjeringen gjorde og som langt fra var god nok.

Men hva var det som gikk så galt med regionreformen som ble støttet av både Høyre, Frp, KrF og Venstre? Kommentatorer fra både mediene og fagmiljøer har pekte på flere vesentlige faktorer: Reformen ble aldri lokalt fundert, vedtak ble oppfattet som tvangstiltak, konstellasjonene ble betraktet som tilfeldige og regionene fikk mindre ansvar enn de var forespeilet.

I tillegg må det påpekes at absolutt alle debatter her i landet som involverer noen form for tilhørighet, eierskapsfølelse eller lokalpatriotisme skaper enormt engasjement og høy temperatur.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler i debatter om all slags infrastrukturer og utbyggingsprosjekter. Det er absolutt mulig at den avgåtte regjeringen ikke tok dette momentet alvorlig nok i saksforberedelsene.

Vil roen senke seg over land og fylker etter at tre av sju regioner blir oppløst? Nei, ikke uten videre fordi flere randkommuner har meldt interesse for overgang fra et fylke til et annet.

Allerede i januar sa folket i Sveio kommune nei til å gå fra Vestland til Rogaland. Alta vil at innbyggerne skal avgjøre om de skal bli i Finnmark eller melde overgang til Troms. Debatten har også startet i Porsgrunn om gå fra Telemark til Vestfold. Moss i Østfold, Gran i Oppland og Kongsvinger i Hedmark er også mulige overgangskommuner.

Kaoset i kjølvannet av regionreformen kommer til å være med oss i flere år ennå.