Fire perspektiver på forsoningen

1) Kan det tenkes en kjærlighetshandling som Gud aldri i evighet selv kom til å utføre? Nei.

I forsoningen ble Guds kjærlighet fullbrakt. Gud utførte selv den kjærlighetshandlingen som han selv karakteriserer som den største. Det finnes ikke lenger noen kjærlighetshandling som han selv ikke har utført. Kjærligheten er realisert, den er blitt fullt ut virkeliggjort.

Også vi kan nå elske, fordi han elsket oss først.

2) Helvete innebærer de samme opplevelser av syndens følger som vi kjenner til her på Jorden.

Feks opplever vi skyld og skam over å ha gjort noe galt. Slik bærer synden straffen i seg.

Og her kommer dobbeltheten mellom Guds natur og Gud som Person fram:

a) Opplevelsen av feks skyld og skam kommer av at vår synd blir eksponert og kontrastert av Guds velde, lys og hellighet.

For av natur, så er Gud å ligne med solen. En fortærende ild, - et veldig, et brennende, et hellig og rent lys som brenner alt som er urent. Bare det som er rent kan tåle å være i hans nærhet.

Ikke fordi han er sint, hevngjerrig og ond, men fordi han av natur er hellig og ren, og som en fortærende ild. Det kan ikke forandres, like lite som solen kan forandre sin natur. Og i så fall ville den ikke lenger være sol.

Derfor tok Jesus på seg, og bar, all vår synd. For at Guds hellighets-natur skulle ramme ham, og ikke oss. Han måtte selv bli synden personifisert hvis vi skulle bli frelst.

b) I Jesus viser dermed Gud oss sin personlighet. Gud er kjærlighet og ofrer seg selv for å frelse til og med sine fiender. “Den som har sett meg, har sett Faderen», sa Jesus.

Jesus kom altså for å frelse oss fra seg selv. Gud som Person frelser oss fra og rammes av hans egen natur.

3) Likedan måtte Jesus dø, - likesom hvetekornet, - for at det fra hans død skulle komme nye “hvetekorn” som er av samme slag.

For bare slik kan vi tåle å leve i hans nærhet, og ikke rammes av hans hellighets-natur. Vi må være like hellige som ham selv, - av samme slag og vesen som ham selv. Ved at Jesus døde kan vi bli født på nytt. Vi kan få hans liv, og dermed bli av samme slag som ham selv.

4) Adam og Gud hadde ikke et overgitt forhold til hverandre. Forholdet var aldri blitt prøvet, og ingen av dem hadde oppgitt noe som helst for den andre.

Da Adam så ble prøvet, oppgav han ikke muligheten til å «bli Gud lik».

Gjennom Jesu forsoning, så oppga Gud seg selv. Han oppgav seg selv og overgav seg ubetinget til oss. Av kjærlighet overgav han seg ubetinget til oss. For at vi skulle få gjøre med ham som vi ville.

Og vi drepte ham.

Pga Jesu forsoning kan vi oppgi oss selv, og la vårt eget selv drepes, ved å overgi oss ubetinget tilbake til Gud. En fullkommen kjærlighetsrelasjon, uten selviskhet, er blitt skapt. Vi kan nå elske, fordi han elsket oss først. Vi er ikke lenger en Adam eller Eva som lar oss friste av egne ambisjoner og fordeler. Vi er av Kristi vesen. Vi er hans brud!

Gjennom forsoningen skapes det en Jesu brud som er hans like, - av samme slag og vesen som ham selv. Og som derfor er Jesu like i relasjonen.

Bibelen, - og verdenshistorien, - begynner med Adam og Eva i Edens hage.

Den fortsetter med at Gud realiserer sin personlighet til fulle i forsoningen.

Den avslutter med Lammets bryllup.

Guds plan og hensikt med skapelsen, - og med menneskene, - er snart oppfylt.