Debatt
Fjern statsstøtten, innfør livssynsavgift
Statsstøtten til trossamfunn er igjen oppe til debatt. Høyre og Venstre vil gi mange hundre millioner kroner mindre i årlig midler til Dnk. Antakelig vil disse partiene bli støttet av flere. Grunnen til det er at medlemsantallet i Dnk minker år for år, og om noen år vil det antakelig ligge på cirka 50 prosent av landets innbyggere. Regjeringen vil fjerne støtten til samfunn som ikke har 40 prosent kjønnsfordeling i styret som administrerer den.
Det hevdes også at statsstøtten til alle trossamfunnene bør fjernes. Det er jeg enig i – og det av flere grunner. Hvis det skjer, vil ikke politikerne oppleve at de er med på å legitimere noe man er uenige i. Trossamfunnene vil på sin side forhåpentligvis slippe politisk innblanding og press for å endre sitt syn i saker som mange i vårt samfunn er negative til.
Jeg tror også at den kristendomskritiske holdningen vil minske hvis staten ikke lenger støtter kirkene økonomisk. Den norske kirke (Dnk) vil med en slik ordning være mer fri i forhold til den sittende regjering og dens bevilgninger som kan variere fra år til år. De som ikke er medlemmer i et trossamfunn, vil ikke lenger støtte økonomisk noe man misliker.
Grunnlovens særbehandling av Den norske kirke
Men vil ikke fjerning av statsstøtten bryte med paragraf 16 i Grunnloven? Der heter det jo at folkekirken skal understøttes av staten, men også at alle livssyns- og trossamfunn skal støttes på lik linje.
Det synes som man i Dnk er redd for at fjerning av statsstøtten vil føre til stort medlemstap når medlemmene selv må betale for å være tilsluttet den. Konsekvensen av det vil nok være en så dårlig økonomi for folkekirken at den ikke vil kunne finansiere virksomhet over hele landet, og dens landsdekkende tilstedeværelse vil bli truet. Dette strider igjen mot Grunnlovens forståelse av hva det vil si å være folkekirke.
Jeg for min del mener at det ikke behøver å være en motsetning mellom fjerning av statsstøtten til Dnk og den spesialbehandlingen som Grunnloven gir uttrykk for. Den taler om støtte, men det trenger ikke å bety at den i årene som kommer må være samme ordning som nå. Det går an å tenke nytt og samtidig følge lovens bestemmelser.
Livssynsavgift
Men en sak er å fjerne statsstøtten. Hvilken ordning ønsker man isteden?
Etter min mening bør statsstøtten til tros- og livssynssamfunn erstattes av en livssynsavgift som betales av alle skattebetalere. De som ikke er medlem av et slikt samfunn, må imidlertid få anledning til la sin avgift gå til et annet formål, for eksempel en veldedig organisasjon.
Stortinget bør bestemme størrelsen på avgiften. Den innbetales sammen med skatten og fordeles til samfunnene etter antall medlemmer. Ingen sparer penger på ikke å være medlem i et tros- eller livssynssamfunn. Dermed fjerner man Dnks frykt for inntektssvikt. For man må jo regne med at kirkens medlemmer ikke krysser av på et livssynsnøytralt alternativ?
Særbehandling av Dnk også i fremtiden
Grunnlovens bestemmelse om at folkekirken skal støtes av staten, kan virkeliggjøres på flere måter selv om man innfører livssynsavgift.
1) Støtte til religiøse bygg
Mange religiøse bygg er av kulturelle grunner verneverdige, og det gjelder slett ikke bare middelalderkirkene. Staten bør dekke utgiftene til vedlikehold av dem. Dette vil først og fremst komme Dnk til gode siden den eier flest slike bygg. Men det vil også gjelde andre tros- og livssynssamfunn i den grad de disponerer slike bygg.
2) Støtte til prosjekter
Selv om denne ordningen ikke legger opp til fast statsstøtte, må kirken og andre samfunn kunne søke staten om prosjektmidler. Det vil særlig være aktuelt i forbindelse med sosiale/diakonale og kulturelle formål.
Det samme må kunne skje overfor kommunen slik at den får et visst forhold til den lokale menigheten og kirkebygg der. Det kan være søknad om støtte til for eksempel ungdomsarbeid, oppføring av nybygg, utvidelse eller oppussing av bygg som ikke støttes av staten. Også dette blir en form for særbehandling av folkekirken.
3) Støtte til seremonier
Utgifter til nasjonale begivenheter som man vil markere med en seremoni av religiøs eller livssynsmessig karakter, bør bekostes av staten for eksempel når det gjelder kongefamilien og begravelser av statspersoner. Dersom det er ønske om en kristen seremoni, tilsier tradisjonen at man benytter Dnk. Kirken sender da regning til staten for utgiftene ved seremonien.
I lokalmiljøet vil det være naturlig at kommunen gjør det samme med viktige begivenheter der. Når det gjelder mange av disse, vil det være ønskelig at de forgår i Dnk – noe som kommunen så må betale for.
Disse tre formene for støtte vil i de fleste tilfeller være en form for særbehandling av Dnk slik paragraf 16 forutsetter.
Denne modellen med livssynsavgift og støtte til verneverdige bygg, prosjekter og seremonier viser at den nåværende statsstøtten kan avvikles. Ja, ikke bare kan; denne ordningen bør erstatte den vi har nå. Både imøtekommer den kritikk mot dagens opplegg, og den vil gjøre tros- og livssynssamfunnene mindre avhengige av årlige bevilgninger fra staten. Antakelig vil den gi disse samfunnene noenlunde samme økonomi som nå, og den både særbehandler og likebehandler slik Grunnloven forutsetter.
Dessuten slipper trossamfunnene den statlige trussel om at de vil miste statsstøtten dersom de ikke innfrir bestemte krav. Vi ser det nå når det gjelder Jehovas vitner og Samfundet. Dette tror jeg det vil bli mye mer av i årene som kommer. Med dette opplegget har det ikke noen økonomisk betydning om myndighetene hevder at de diskriminerer.