Debatt
Flere hundre tusen palestinere på flukt i 1948
«Null 'palestinske' flyktninger i 1948», hevder Ola E. Hals (Dagen 2.2.). Det er imidlertid fakta at flere hundre tusen mennesker som i mange generasjoner hadde bodd i områdene som er omtalt som Palestina flyktet i 1948, fordi de ble fordrevet av Israel. (Jeg har lest 700.000, Hals mener det er i underkant av en halv million – men for meg er en strid om tall mindre viktig).
I Nils A. Butenschøns bok, «Midt-Østen – Imperiefall, statsutvikling, kriger» beskrives starten på fordrivelsen (side 238): «Hendelsesforløpet i Deir Yassin er knapt omstridt nå lenger. Landsbyens ikke-angrepspakt med lokale jødiske styrker sparte den ikke mot å bli trukket inn i den jødiske offensiven for å bryte det arabiske kvelertaket på Jerusalem. Etter en intens kamp mellom palestinsk milits og Irgun-styrker med noe artilleristøtte fra Hagana, trakk de palestinske styrkene seg tilbake og Irgun inntok landsbyen den 9. april. I brutale hevnaksjoner for egne tap drepte den jødiske militsen mange av de gjenværende menn, kvinner og barn og voldtok og lemlestet andre.»
Annonse
Irguns sjef Menachen Begin (senere statsminister i Israel) sendte en gratulasjons-melding til sine soldater, som avsluttet med: «Fortsett fram til seier: Som i Deir Yassin, så overalt.» Det ble fulgt opp, det er en mange tilsvarende israelske massakrer som tvang palestinerne til å forlate sine hjem.
For meg er det viktigste her at det dreier seg om mennesker som måtte flykte, menneskene som ble fordrevet fra sine hjem, hvor de hadde bodd i mange århundrer.
For Hals er tydeligvis poenget at disse menneskene ikke var palestinere. Han viser til daværende generalsekretær, Trygve Lie, som omtaler innbyggerne som «arabere». Han var ingen nøytral generalsekretær, han var på Israels side. Men andre omtalte innbyggerne i Palestina som palestinere. For eksempel sendte USAs president Harry Truman 25. mars 1948 ut en erklæring der det blant annet het: «Vi kan ikke påta oss å påtvinge en slik løsning på det palestinske folket ved bruk av amerikanske tropper (...)»
Men uansett benevning, dreier det seg her om mennesker som ble massakrert og drevet på flukt. Og merk: innbyggerne i Deir Yassan hadde en ikke-angrepspakt med israelerne. Israelerne diskuterte derfor om de burde varsle innbyggerne på forhånd for å spare sivile liv, men da dette ville ødelegge fordelen ved å overraske, ble innbyggerne ikke varslet.
Hals påstår at det fra Higher Arab Executive gikk ut melding som ba araberne om å dra. Dette er en av mytene israelsk propaganda klarte å skape. Og det skulle gå mange år før også israelske historikere aksepterte at verken Den høyere arabiske komité, eller noen arabisk regjering hadde oppfordret palestinerne til å forlate sine hjem. Det eneste man fant var en oppfordring om å evakuere kvinner, barn og gamle fra farlige områder. (Ilan Pappé: The Making of The Arab-Israeli Conflict, 1947–1951, side 89.)
Israel klarte også å skape inntrykk av at dette var Davids (Israels) kamp mot Goliat (de arabiske nabolandene), men oversikter viser at Israel var totalt overlegne militært. Tidlig i 1948 hadde Jewish Agency utstyr nok til å utruste en hær på 90.000 mann samt «to dusin krigsfly, en mengde båter, tanks og pansrede kjøretøy».
Omkring 20.000 jøder hadde krigserfaring fra verdenskrigen, i tillegg kom styrkene som var trent i de jødiske undergrunnsorganisasjonene: Haganas styrke var opp mot 65.000, i tillegg kommer Ingun og Stern med opp mot 6.000 soldater.
Hals avviser at Gaza har vært blokkert. Poenget er at strøm, vann og all transport inn og ut – var kontrollert av Israel. Etter at Hamas vant valget i Gaza i 2006, ville Israels statsminister Ariel Sharon vende befolkningen i Gaza mot Hamas. Det skulle skje ved å redusere innførselen av mat og andre nødvendige varer. Man håpet at befolkningen ville gi Hamas skylda, som Sharons nære rådgiver Dov Weissglassi sa:
Annonse
«Vi skal sette palestinerne på slankekur, men ikke la dem dø av sult» (U.S. Backs Israel on aid for Humanitarian Group, Not Hamas». Haaretz 16. februar 2006. Trude Strand, «Tightening the Noose», The Institutionalized Impoverishment of Gaza 2005-2010», JPS Vol 43.)
Israels filosofi bak den kollektive straffen mot Gazas befolkning har også blitt bekreftet gjennom Wikileaks og Aftenposten, som siterer dokumenter fra USAs ambassade i Israel.
I en rapport datert 3. november 2008 sto det: «Som en del av deres overordnede embargoplan mot Gaza har israelske tjenestemenn bekreftet ved mange anledninger at målet er å holde Gazas økonomi på kanten av kollaps, uten å dytte den over kanten.»
I undertittelen «Pengeløs i Gaza» skriver ambassaden at «planen er å holde Gaza- økonomien i funksjon på det lavest mulige nivået uten å få en humanitær krise». Både EU og FN reagerte kraftig på blokaden og beskrev den som «kollektiv avstraffelse» av hele Gazas befolkning. («Slik strupet Israel Gaza», Wikileaks-dokumentene, Aftenposten, 12. oktober 2011).
Det finnes ingen internasjonal lov som gir noen flyktninger rett til å vende tilbake, skriver Hals. Det er mulig, men en ting er sikkert:
Genèvekonvensjonene forbyr en okkupant å flytte egen befolkning til det okkuperte området. En rekke internasjonale organisasjoner, inkludert FNs sikkerhetsråd, Den internasjonale domstolen, Den europeiske union, Amnesty International og Human Rights Watch har karakterisert de israelske bosettingene som brudd på internasjonal rett.
