Kommentar
Flere muslimer og færre misjonærer fra Europa: Slik ser fremtidens kirke ut
Publisert
Sist oppdatert
Søndag samles 5.000 kristne fra hele verden til en historisk misjonskongress i Sør-Koreas hovedstad Seoul. Blant de rundt 50 norske deltakerne finner vi ledere fra bedehusorganisasjoner og frikirkesamfunn, en biskop, flere næringslivsfolk, studenter og akademikere samt flere organisasjonsledere.
Det er Lausanne-bevegelsen som står bak kongressen som varer til neste helg. Den er den fjerde i rekken siden oppstarten i den sveitsiske byen som har gitt bevegelsen navn, i 1974. Men hva er poenget med Lausanne?
Annonse
Alternativ til Kirkenes Verdensråd
For å svare enkelt på det kan vi ty til Store norske leksikons forklaring. Der leser vi at «Lausannebevegelsen er en internasjonal evangelisk, økumenisk misjonsbevegelse. Formålet er å fremme utbredelsen og forkynnelsen av evangeliene i Det nye testamentet, altså det kristne budskapet om Jesus.» Vi leser også at «Lausannebevegelsen utgjør et konservativt alternativ til Kirkenes Verdensråd.»
For å forstå dette i sin rette sammenheng er det naturlig å minne om at Kirkenes Verdensråd har blitt kritisert for å være for lite opptatt av forkynnelsen av evangeliet til frelse, og for opptatt av sosialpolitiske spørsmål.
Der møtes kristne fra ulike leire i ulike land. De møtes ikke for å diskutere ulike syn på dåp eller nattverd, men for å snakke om misjon og evangelisering. Lausanne-bevegelsens mest kjente frontfigur er den nå avdøde verdensevangelisten Billy Graham.
Forrige kongress var i Cape Town i Sør-Afrika i 2010. Så det går lang tid mellom hver gang Lausanne-bevegelsen møtes i en slik bredde.
Verdens største kontinent
Nå møtes delegatene på et sted hvor kirken har opplevd uvanlig stor vekst etter andre verdenskrig. I den 500 sider lange rapporten som er utarbeidet til kongressen, blir vi minnet om at Asia er verdens største kontinent. Vi blir også minnet om den store veksten i antallet kristne som har funnet sted her. Utviklingen i Asia er ulik utviklingen i Europa på mange måter, både åndelig og materielt.
Samtidig er det nesten forunderlig å lese om hvor stabil andelen kristne i verden har vært siden 1900-tallet. Selv om verdens befolkning har økt vesentlig, ligger andelen kristne stabilt på noe over 30 prosent.
Annonse
Islam har derimot vokst kraftig fra 12 prosent i 1900 til 25 prosent i 2020. Hvis utviklingen fortsetter i samme takt som nå, ligger islam an til å gå forbi kristendommen som verdens største religion en gang rundt 2060-2070. Men mye vil skje før den tid.
Kristen minoritet
Likevel finnes det ikke noen naturlov som sier at kristendom skal være verdens største religion. Opplevelsen av tapt hegemoni og av å tilhøre en minoritet vil nok prege ikke minst de vestlige kristne som kommer til Seoul neste uke. Kanskje vil de – vi – kunne hente inspirasjon fra kristne i andre deler av verden.
For i den nevnte rapporten, som heter «The State of the Great Commission», altså status for misjonsbefalingen, leser vi også at den typiske vestlige kristne er 42 år. Den typiske kristne i Afrika sør for Sahara er 19 år, altså under halvparten så gammel. Det sier noe om fremtidsutsiktene.
Misjon gjennom fødsler
Da jeg studerte misjonsvitenskap på NLA Høgskolen, lærte vi at det som mer enn noe annet påvirker en befolknings religiøse sammensetning er fødsler. Ulike misjonstiltak har betydelig effekt, men ingen ting har større effekt enn det å få flere barn.
På den bakgrunn er det tankevekkende at kristne og muslimer, med fødselsrater på henholdsvis 2,7 og 3,1 barn, befinner seg på et helt annet sted enn den vestlige sekulære befolkningen. Både Erna Solberg, Trygve Slagsvold Vedum og deres kritikere i blant annet SV kan si hva de vil. Det er sant, som Jarle Mong nylig skrev i Bergens Tidende, at «I skrivende stund ser det ut til at det er konservative kristne og muslimer som skal arve jorden.»
I 2020 var det flere misjonærer som ble sendt til Europa enn det var misjonærer som ble sendt fra Europa.
Et fordypet kristent verdensbilde kan i seg selv, blant annet gjennom neste ukes kongress, påvirke denne utviklingen, ved at flere lærer å forstå selve livet som en gave fra Gud.
Annonse
Katolske kirke fortsatt størst
Siden Norge er et land med sterk protestantisk og luthersk forankring, mister vi lett av syne at lutheranere utgjør en liten gren av den internasjonale kristenheten. Fremskrivingene fra Lausanne-bevegelsen tyder på at katolske kristne i 2050 fortsatt kommer til å utgjøre den klart største grupperingen av verdens kristne, med drøyt 15 prosent av verdens befolkning.
Pinsevennene er den kristne grupperingen som har vokst mest i løpet av de siste par generasjonene, og denne veksten ligger an til å fortsette. Pentekostale kristne er antatt å utgjøre drøyt 10 prosent av verdens befolkning i 2050. Protestanter, som her regnes som en separat kategori, ligger mer stabilt oppunder 10 prosent.
Et kanskje overraskende trekk sett med norske øyne, er at andelen ortodokse kristne ligger an til å gå ned frem mot 2050, til et nivå oppunder 5 prosent av verdens befolkning.
Målt i andel av verdens kristne blir det anslått at evangelikale utgjør 15 prosent av verdens kristne, mens pinsevenner utgjør 25 prosent.
Ingen grunn til selvgodhet
Et annet tankevekkende trekk som blir presentert i rapporten handler om utsendelse og mottak av misjonærer.
Her blir den vestlige selvgodheten for alvor utfordret. For Afrika hadde i 2020 omkring 50.000 utsendte misjonærer. Det er opp fra nesten ingen i 1970. I 1970 mottok Afrika drøyt 50.000 misjonærer, mens de i 2020 mottok rundt 100.000.
Annonse
For Europas del var antall utsendte i 1970 rundt 150.000, mot rundt 80.000 i 2020. Altså en betydelig nedgang. Antall misjonærer til Europa var i 1970 rundt 50.000, mot rundt 100.000 i dag.
Det betyr altså at i 2020 var det flere misjonærer som ble sendt til Europa enn det var misjonærer som ble sendt fra Europa. Den setningen er det verdt å tygge litt på.
I «The State of the Great Comission» kan vi lese at ikke siden kirkens første århundrer har kirken vokst så raskt i tidligere u-evangeliserte områder i Latin-Amerika, Afrika og Asia. Det gir grunn til stor glede.
Men vi blir også minnet om et perspektiv som vi lett glemmer i Norge, hvor vi nyter godt av både tros- og livssynsfrihet og rause offentlige finansieringsordninger. «Kristne må huske at det ikke finnes muligheter uten motstand, ingen seier uten årvåkenhet, ingen vinning uten krigføring. Vårt gudommelige kall er å leve, elske og arbeide for Herren inntil han kommer. Så evangeliets frø med tårer, og høste med glede.»
Fra teori til erfaring
Et av tilværelsens store tankekors er hvorvidt rett kunnskap fører til rett handling. Vi ser det rundt oss både når det gjelder klimaendringer eller ernæring og helse: Vi er ofte ikke er villige til å ta nødvendige grep før vi får realitetene så tett inn på livet at vi blir tvunget til det. Jeg er spent på om neste uke blir en slik øyeåpner.
For det er gammelt nytt at den kristne kirkes tyngdepunkt i stadig mindre grad befinner seg i Vesten. Men en ting er å ha en teoretisk erkjennelse av dette.
Noe annet er det å ta innover seg hvordan dette forandrer kirken, og hva vi i Vesten kan og bør lære av kristne i andre deler av verden. Det håper jeg å få stifte nærmere bekjentskap med den kommende uken. Kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg er til stede i Seoul, og kommer til å rapportere daglig derfra.
