Flokkimmunitet for utsatte familier

De siste ukene har vist oss hvor viktig fellesskap og samhold er når kriser inntreffer. Uten den store Covid-19 dugnaden hadde helsevesenet vårt kollapset og de som blir syk ikke fått nødvendig hjelp. Det dramatiske fallet i bekymringsmeldinger til barnevernet er også en vekker om hvor viktig fellesskap og samhold er i hverdagskrisene.

Bekymringsmeldinger er som tester for sykdom. En test er ingen kur, men svarene gjør det mulig å hjelpe de som trenger det og forebygge at ting blir verre. Når antallet bekymringsmeldinger faller, blir det vanskeligere å forebygge og hjelpe de ungene og familiene som sliter.

Jobb, skoler, venner og andre fellesskap gir flokkimmunitet slik at flest mulig barn og familier har det bra, men økonomiske krisetider gjør utsatte familier enda mer utsatt. Det er flest med lav inntekt, og mist buffer for å klare seg, som bli permittert. Økonomisk usikkerhet bidrar til at stressede familier blir mer stresset. Det er ikke bra for voksne og verre for barna. Derfor er det så viktig å sikre inntekten til familier i en krise som nå.

Skole, barnehager og fritidsaktivitet er for mange barn et kjærkomment avbrekk. Et stengt samfunn rammer barna som har en utfordrende hjemmesituasjon dobbelt og det haster å få åpnet skoler og barnehager for de som trenger det.

Nå er det behov for at vi holder avstand fra hverandre for å flate kurven slik at helsevesenet ikke blir overbelastet. Men når dette er over trenger vi å komme tettere sammen for å flate kurven til de barna og familiene som er rammest hardest av denne krisen.

Det skal evalueres og lages beredskapsplaner for neste pandemi. Hvordan kan vi som samfunn ruste oss til å beskytte oss alle, og særlig de mest utsatte blant oss.

I en akutt krise blir det tydelig både hva som truer oss, og også hvem som lider. Det gjør det lettere å sammen finne de løsningene som skal beskytte oss videre. Men hva med de krisene vi snur ryggen til og der vi ikke er så opptatt av beredskapen?

Barnevernet møter familiene og barna i kriser som vi andre ikke ser, og der kurven aldri ser ut til å flate ut. FAFO-rapporten «Trøbbel i grenseflatene», dokumenterer det mange familier vet altfor godt. At de ulike hjelpetiltakene ikke samarbeider, at tiltak kommer for sent og at det glipper for mange familier i grenseflatene mellom alle de som skal hjelpe. Det gjør at familier og barn ikke får hjelp til rett tid og at små problemer blir unødvendig store.

Mange kommuner og lokalsamfunn må uavhengig av denne krisen sette seg ned å lage nye beredskapsplaner for familier som sliter. Lokalpolitikere må ta lederskap og bygge lokalsamfunn med sterke fellesskap som gir flokkimmunitet og et hjelpeapparat som er i stand til å hjelpe de familiene som blir «smittet».