Floskler og utslitte metaforer gir kjedelig presse

Norsk presse blir mer og mer preget av klisjeer, floskler, utslitte metaforer og moteord. De kreative journalistene, deskarbeiderne og redaktørene må ha sovnet.

Tidligere var alle som arbeidet i media opptatt av et godt og levende språk, gode metaforer og fengende uttrykksmåter. Før var det gjerne avisene som gikk i bresjen for å innføre nye ord og nye måter å fortelle ting på, ord som gjorde at leserne sperret øynene opp og fikk lyst til å lese videre.

Disse mediaarbeiderne har veket plassen for klisjéskribenter og ordgytere som bare gjengir ord og uttrykk som andre har brukt hundrevis av ganger før. I stedet for å sperre opp øynene og få lyst til å lese mer, kveler vi et gjesp. Nå er det avisene og media som går i bresjen for å bringe videre klisjeer, moteord og utslitte metaforer som vi har hørt hundrevis av ganger før i ulike sammenhenger. Klisjéene har blitt normalisert, særlig for journalister, deskarbeidere og redaktører.

Språklig variasjon og lingvistisk blomstrende uttrykk har måttet vike for fantasiløshet og platthet. Dermed blir også artiklene kjedeligere og mindre interessante, spekket med de evindelige metaforene som var utslitt allerede for ti år siden. Metaforer kan løfte artikkelen og gjøre den mer lesbar og interessant, men ikke når den brukes av alle og enhver i tillegg til alles bror og i alle mulige sammenhenger og vinklinger. Norsk presse er i ferd med å gjøre klisjeer og floskler til et slags normalspråk og avisartikler framstår ofte som kjedelige, fantasiløse og platte.

Dagbladet er for eksempel utrolig glad i den utslitte metaforen «kaster klærne». Det gjorde for eksempel Alicia Silverstone i en artikkel publisert på nettet 22. desember. La oss håpe at hun gjorde det i riktig dunk og at det var fordi klærne var utslitt. Denne floskelen dukker opp en eller flere ganger i hver eneste utgave, og Dagbladet er ikke alene. Den forekommer også i Nettavisen med jevne mellomrom og i flere andre medier. Hvis man absolutt skal om skrive noe som i utgangspunktet er ganske uinteressant for seriøse lesere, men riktignok veldig moderne, kan man jo rett og slett skrive at Alicia Silverstone stiller opp naken eller poserer naken eller kler av seg foran kamera til støtte for dyrs rettigheter, slik det var i dette tilfellet. Det finnes faktisk muligheter for å variere språket selv om man velger å ikke bruke en metafor. Alle ville skjønt poenget og artikkelen ville ikke ha virket så fantasiløs og platt som den gjør nå.

Andre yndlingsuttrykk er at en eller annen «åpner opp» om noe. Det skal da bety at noen forteller et eller annet som vi ikke visste fra før, slik Gunhild Stordalen for eksempel gjør i en artikkel i Dagbladet publisert 3. januar, da hun «åpner opp» om avhengighet. Som metafor kan uttrykke fungere greit, men problemet er at alle bruker uttrykket om alt mulig, enten man forteller noe i et intervju, skriver en bok om noe, publiserer en twittermelding om et eller annet og så videre. Uttrykket er mer enn utslitt og gir et fantasiløst inntrykk. Har ikke journalister og redaktører fantasi nok til å finne på nye måter å si dette på? Hvis ikke man finner en god metafor så kan man jo rett og slett skrive at hun forteller om avhengighet, det fungerer helt fint.

Bibelselskapet gjør oss språklig fattigere

Et band «slipper» en ny låt, en ny klisjé som brukes av alle og enhver, enten det er snakk om å «slippe» en melodi, et album, en ny film eller en bok. Selve metaforen fungerer heller ikke spesielt godt, ettersom alt som slippes naturligvis faller i gulvet. Kan man ikke like gjerne skrive at boka, melodien, filmen, publiseres, offentliggjøres, gjøres tilgjengelig eller lanseres? Det er faktisk flere måter å fortelle dette på.

Hvis noen gir sterk kritikk av noe offentlig, så heter det gjerne at man «raser» mot noe eller «fnyser» av noe, som en tirret bjørn. Mennesker oppfører seg vanligvis annerledes. Som et førstegangsuttrykk kan det selvsagt fungere, men ikke når det brukes igjen og igjen om alt og alle som hisser seg opp over noe. Alternativt «langer man ut» mot noen, som om man befant seg i en slåsskamp eller i bokseringen, eller man er «i harnisk», den rustningen som ridderne brukte når de dro i kamp. Begrepene hører hjemme i middelalderen og er forlengst oppbrukt og utslitt selv om journalister og redaktører elsker disse uttrykkene og bruker dem i annenhver artikkel om alle som har noe å kritisere noen for. Går det an å finne på noe nytt?

Skriver man om været, så nevner man gjerne «værgudene», nok en utslitt journalistfloskel. Hvis man ikke tror på den eneste sanne Gud, så kan man jo nevne hvilke guder man egentlig sikter til, er det Tor, Odin eller Allah?

Journalister forteller ikke lenger at man lager en lov, en forskrift eller en forordning, man «får på plass» en lov, heter det gjerne nå, nok en forlengst oppbrukt metafor som i dag brukes og gjenbrukes om alt og i alle sammenhenger. Kan man ikke like gjerne si det som det er, man lager en lov, implementerer en lov eller hva det nå måtte være. Dette viser noe av problemet med å bruke moteord og utslitte metaforer om alt mulig, saken bli uklar. Hva betyr det egentlig at man «får på plass» noe? Betyr det at en lov lages, sendes ut på høring, implementeres eller hva er det egentlig snakk om? Det gir mye bedre tydelighet om man rett og slett skriver det som det er.

Når noe fungerer som det skal, heter det gjerne at det «er på stell», nok en overutslitt frase som egentlig godt kunne vært byttet ut med at det fungerer, er i orden eller lignende.

Det har gått inflasjon i en lang rekke moteord, for eksempel «historisk» eller «kritisk» eller man «slår alarm». «Historisk» er en betegnelse på begivenheter som har betydning i et lengre perspektiv, men passer ikke alltid på begivenheter som er oppsiktsvekkende. Det er selvsagt heller ikke «kaos» selv om noe ikke går som planlagt og noe er ikke nødvendigvis «kritisk» selv om det er alvorlig og viktig. Opphavsordet krise kommer fra gresk og betyr noe som utgjør et vendepunkt på en eller annen måte. Nå brukes det om alle mulige slags alvorlige hendelser.

I TV-serien «Alt for Norge» presterte «kronprins Olav» å be sin far slutte å «trekke dette kortet», en klisjé som i alle fall ikke var gangbar på 40-tallet. Plastkortene kom på 80-tallet og uttrykket å «dra kortet» har dukket opp i språket i løpet av de siste 10-20 årene. Kan man ikke like gjerne si det som uttrykket betyr, at man bruker et eller annet spesielt argument?

Det er på tide å tenke nytt om språket, unngå forslitte fraser og heller være opptatt av tydelighet og presisjon. Med moteordene og de forslitte metaforene mister man nemlig også noe av tydeligheten og det blir uklart for leseren hva det egentlig er snakk om.

Språket må varieres og metaforer er selvsagt en viktig måte å gjøre det på, men da må det være ord og metaforer som treffer saken, ikke floskler og klisjeer som har blitt brukt hundrevis av ganger før og som egentlig ikke er spesielt treffende i forhold til det man ønsker å si.