Flukten fra frykten
Vi er alle potensielle ofre for konspirasjonsteorier, overdrivelser og rene usannheter.
Sist lørdag stod jeg like ved der Storbritannias statsminister Theresa May på mandag kunngjorde at den planlagte avstemningen om forslaget til brexit-avtale ble utsatt. Omvisningen i det britiske parlamentet ble en påminnelse om de lange historiske linjene som preger det politiske systemet i dette landet.
Vi gikk gjennom over 900 år gamle Westminster Hall, der William Wallace (kjent fra filmen Braveheart) ble dømt tidlig på 1300-tallet, og videre inn i det gamle hovedkammeret i nasjonalforsamlingen, der William Wilberforce ved overgangen fra 1700- til 1800-tallet argumenterte for å avskaffe slavehandelen.
Annonse
Historien går sin ujevne gang, og nå er britene midt oppe i en politisk prosess få forstår det fulle omfanget av.
På søndag var jeg til gudstjeneste i anglikanske All Souls Church i London, menigheten der den sentrale evangelikale teologen John Stott i sin tid var prest. Nåværende hovedprest Hugh Palmer markerte ingen stillingstagen i selve spørsmålet, men gjorde det klart at den ventede brexit-avstemningen kom til å bli tema på menighetens bønnemøte den påfølgende tirsdagen.
Jeg var åtte år da Berlinmuren falt. Min generasjon har vært oppfostret på optimisme og fremtidstro på samfunnets vegne. Velstanden har økt, den internasjonale samhandlingen har blitt tettere og bedre, og det har ikke vært noen grunn til å frykte militær storkonflikt eller andre dramatiske samfunnsendringer i overskuelig fremtid. Sånn er det kanskje ikke lenger.
Vi er ikke tilbake til frykten og usikkerheten fra den kalde krigens dager. Men fremtiden føles mer uoversiktlig. Samtidig med uklarheten knyttet til brexit, har vi den siste tiden sett uro i Frankrike.
Og russiske Olga Fedortsjenko, som Aftenposten fortalte om forrige lørdag, reagerte helt forståelig sterkt da hennes 10 år gamle datter gråt over hjemmeleksene hun som fjerdeklassing hadde fått. Barna skulle se for seg et Russland i krig, og oppgaven lød: «Skriv et brev til faren din. Ved fronten.»
Frykt er et mektig våpen. «Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig», sier Jesus i Matteusevangeliet. Ingen som har vært i nærheten av krig, vil tvile på at det er stor forskjell mellom faktisk krig og rykter. Ikke desto mindre kan rykter og forestillinger i seg selv ha kraft til å antenne en frykt som bidrar til sosial uro.
Onsdag denne uken skrev Klassekampens ansvarlige redaktør Mari Skurdal klokt om kritisk tenkning i kommentaren «Mot strømmen». «Kritisk tenkning er et honnørord i vårt samfunn. Men om det er noe dagens offentlighet viser oss, så er det at kritikk av vedtatte sannheter også kan spore fullstendig av. Oppblomstringen av konspirasjonsteorier er et eksempel.»
Historiens ulykker er ikke sjelden resultater av utilsiktede bivirkninger. I dag står vi overfor en stadig mer utfordrende situasjon knyttet til utbredelsen av sosiale medier. I seg selv gir de fantastiske muligheter til menneskelig samhandling, til utveksling av kunnskap og erfaringer.
Annonse
Men de gir også hittil uante muligheter til mytedannelser og utvikling av parallellsamfunn. Man kan stille spørsmål ved nær sagt hva som helst, og kravet til faktisk presisjon er variabelt. Påstander og teorier som mangler rimelig dekning i faktiske forhold, kan dermed spres med stor hastighet.
Og fordi vi alle kan ha en tendens til å lytte mest til dem vi liker fra før, er vi alle potensielle ofre for konspirasjonsteorier, overdrivelser og rene usannheter. Men nettopp derfor skulle det også påhvile oss alle et ansvar for å uttrykke oss så presist som mulig.
Det er lettere å male med bred pensel og fremstille motparten som fullstendig irrasjonell, eller til og med som ondsinnet. Man kan få både likes og delinger av å male fiendebilder i sterke farger. Den mer eller mindre utilsiktede bivirkningen av dette kan være at evnen til å lytte blir svekket.
Vi ser det tydelig i amerikansk politikk. Per i dag er det ikke lett å få øye på tunge, blokkoverskridende stemmer. Brexit-debatten har båret preg av at nasjonalfølelse blir blandet sammen med trangen til å formidle enkle svar selv på spørsmål som er så kompliserte at de fremste ekspertene har vanskelig for å få full oversikt.
Et søk på ordparet «frykt ikke» gir 32 treff i bibeltekstene på Bibelselskapets nettsider. Jesus selv formante flere ganger sine tilhørere om ikke å frykte. Det var ikke virkelighetsflukt, for både han og disiplene visste godt at virkeligheten kunne være risikabel. Men de ville ganske sikkert ta dårligere valg hvis de agerte og reagerte ut fra frykt. Slik er det også om man ikke tror på Gud.
«Det eneste vi trenger å frykte, er frykten selv», sa USAs 32. president Franklin D. Roosevelt da han ble innsatt som president i 1933. Ordene falt i en tid hvor nettopp frykten var påtakelig.
Som kristne skulle vi være forbilder i det å ha tiltro til sannheten, og i det å stole på Gud også i vanskelige situasjoner. Ingen av oss kan ta monopol på sannheten, men det må være maktpåliggende for oss alle å prøve å komme så nært sannheten som mulig.
Da holder det ikke å tegne et så karikert bilde av motparten at summen av det man sier blir usant. Det holder heller ikke å late som om virkeligheten alltid er enkel, eller at de eneste interessante svarene er de som tydelig kan kategoriseres som svart eller hvitt.
Annonse
For slik er ikke virkeligheten. Selv om vi kanskje noen ganger skulle ønske at det var sånn. Verden er kompleks. Det nytter ikke å rømme fra det. Enten man er nordmann, brite, franskmann eller russer. For oss alle gjelder det, som Mesteren sa det, at «sannheten skal gjøre dere fri».
