Følelser er også synd

Jeg tror ikke noe på at det bare er det du gjør som er synd, og at ikke også følelsen/lysten til å gjøre det, er det.

Når jeg ber Gud om tilgivelse unnlater jeg aldri mine tanker, drifter og følelser. Ja, for er det ikke tanken og lysten til å gjøre ondt, som «føder» det jeg kan komme til å gjøre?

For meg er syndefallet og arvesynden en historisk realitet, som jeg ikke kommer unna. Jeg ikke bare gjør syndige handlinger, jeg er en synder tvers igjennom. De «gamle» kalte det «syndefordervet», og det, har jeg erfart, er bunnløst. Jeg ikke bare gjør synd, men er en synder og har en syndig natur fra unnfangelsen av, akkurat slik som mine foreldre og alle andre i slekta.

Jeg er ikke skapt sånn av Gud, men født sånn av min mor. «Gå fra meg Herre», sa Peter, «for jeg er en syndig mann». «Dere som er onde.», sa Jesus til forsamlingen. Og Paulus, som var den ringeste av alle apostlene, var til slutt også den største av syndere.

Det må ikke undre noen at barn, unge, voksne og gamle kan bli fornærmet og få et anspent forhold til kirke og menighet når de hører slikt: «Du er en synder!» Folk snudde ryggen til og gikk bort fra Jesus også, for det var sterk tale han kom med. «Vil også dere gå bort?» sa han til en liten gjeng som sto igjen. De kom også til å gå.

Det er en bønn jeg aldri holder opp med å be, det er: «Vær meg synder nådig!» Men det mirakuløse er at jeg kan få ta til meg Ordet: «Av nåde er dere frelst.» Ja, for jeg ser det hver dag på veggen hjemme.

«Det er ikke meg det er noe galt med»

Ved siden av PC-skjermen jeg nå bruker ser jeg Ordet: «Vær ikke bekymret for noe. Men la i alle ting eders begjæringer komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse.»

Det har vel gått inflasjon i å beklage «fedrenes» synder, men hva med våre egne verdenstilpassede synder og alt det vi unnlot å si, ja, det bryr vi oss kanskje ikke om i det hele tatt?