Folk blir kristne fortsatt

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt kristne snakke om muligheter og strategier for å nå flere mennesker med evangeliet om Jesus Kristus. Dette helt fundamentale ved misjonsbefalingen kommer til uttrykk på så mange slags måter.

Men ofte er det hindringene som får mest oppmerksomhet. Det som står i veien for at evangeliet får slå rot i moderne menneskers hjerter.

På tirsdag begynner generalforsamlingen i Norges største misjonsorganisasjon, Norsk Luthersk Misjonssamband. Der er nettopp den nye misjonsstrategien en av hovedsakene. Det skal bli svært interessant å følge debatten om dette. For selv om evangeliet grunnleggende sett er det samme, må det formidles på ulike måter til ulike tider og på ulike steder.

På et overordnet plan er det nødvendig å gjøre seg kjent med det samfunnet man skal operere i. I omtalen av misjonsarbeidet i Norge skriver Misjonssambandets hovedstyre blant annet dette:

«Sekulariseringen av samfunnet medfører at arbeidet i Norge står overfor lignende missiologiske utfordringer som vi står overfor på våre misjonsfelt. Det krever mye å nå nye mennesker med evangeliet i et samfunn der mange får et karikert bilde av kristen tro, skapt i media av intern kristen debatt eller av underholdning.»

Mange kan nok kjenne seg igjen i en slik beskrivelse av virkeligheten. Vi leser oftere i avisen om mennesker som har forlatt kristen tro enn om mennesker som har blitt kristne.

Men det finnes også andre historier. De som leser Dagen jevnlig får del i mange av dem. Men det finnes langt flere.

Et fascinerende uttrykk for dette er spredningen min tidligere kollega Ove Eikjes nyeste bok har fått. Eikje er en erfaren journalist, blant annet med mange års fartstid her i avisen. Nå er han pensjonist. Men deler av tiden sin har han brukt til å samle historier om mennesker som har møtt Jesus.

Boken «Da Gud grep inn» ble først lansert i 2020. Da ble den trykket i 1.000 eksemplarer. Så har det ballet på seg. Da vi intervjuet Eikje i februar, var salget oppe i 11.000 eksemplarer.

Bokhandlerforeningens direktør Anne Schiøtz konstaterte den gangen at bare et fåtall forfattere selger så mye. Da jeg spurte Eikje tidligere denne uken om hvordan det går nå, fortalte han at salget er oppe i rundt 12.000 eksemplarer, og det ligger omkring 1.000 nye klar på lager.

Noe av det som gjør denne bokens utbredelse ekstra fascinerende, er at den ikke er utgitt på noe stort forlag, verken sekulært eller kristent. Eikje har fått den publisert via EB Media. Det vil i praksis si omtrent det samme som å få den utgitt på eget forlag.

En litt morsom detalj er at han som står bak EB Media inntil nylig var en pensjonert misjonsmann som drev litt med bøker på si. Så ble Birger Helland plutselig fungerende generalsekretær i Misjonssambandet.

Helland er forresten såvidt nevnt i boken. En av dem som er intervjuet forteller om hvor stor pris elevene satte på at Helland, som ansatt ved Lundeneset videregående skole, deltok på fotballbanen. Idrett som arena for relasjonsbygging er altså fortsatt aktuelt.

Boken består av 20 personers kristne vitnesbyrd. Her er kvinner og menn, unge og gamle, de fleste fra sørvestlandet.

En av dem forteller om det berømte skiltet med innskriften «Jesus verdens lys» som henger på en bygning i Stavanger, og hvordan det vekket troen i henne. En annen forteller om hvordan både seiling og aksjer etter hvert ble så viktig at han måtte betrakte dem som avguder.

En forteller at Gideons virksomhet fikk stor betydning for omvendelsen. En forteller om Alpha-kurs som inngang til kristen tro. En forteller at han etter å ha kommet til tro sendte sms til hele telefonlisten på oppunder 100 navn og fortalte hva som hadde skjedd. Han hadde jo møtt Jesus!

Her er folk fra ulike samfunnsområder, og folk med ulik bagasje. En omtaler seg som tidligere rasist og høyreekstrem. En av dem kommer fra Somalia og har en svært dramatiske historie med seg. En av dem forteller at han så på Gud som «en sint og gammel gnom», og at han opplevde kristne som «fordomsfulle og fordømmende».

Historiene blir formidlet med navn og bilde av dem som blir intervjuet, og tekstene er formidlet i Eikjes konsise form. Her blir mye innhold formidlet gjennom få ord.

I den nyeste utgaven forteller også Eikje selv om et par viktige hendelser i eget liv, blant annet da faren reddet ham fra å drukne i en myr som barn. Jeg stoppet også opp ved Oves eget vitnesbyrd mot slutten av denne teksten:

«Jeg har etter dette stadig fått klynge meg til Jesu frelse for syndere. Det holder ikke med en opplevelse som skjedde for mange år siden. Vi trenger stadig å få komme til Jesus med våre synder og få ny tilgivelse. Jesus tok straffen for mine synder, og jeg får hvile i hans fullkomne frelse av bare nåde!»

Det skjer fortsatt. Mennesker kommer til tro. Det når ikke alltid avisspaltene, og det kommer heller ikke alltid frem i debattene. Men det at 12.000 mennesker har kjøpt denne lille boken, sier i seg selv noe om at ryktet om Jesus Kristus fortsatt har bein å gå på.

Og med tanke på både misjon langt borte og her hjemme kan vi slutte oss til apostelens ord i Romerbrevet: «Hvor vakre de er, føttene til dem som bringer godt budskap!»