Folkebibelens liturgiske kraft

Det pågår en debatt om bibelspråket for tiden. En debatt om hvordan Bibelens ord og uttrykksformer skal forstås, av folk flest. En debatt om ord som miskunn, salig, jøde, greker, død og fortapelse. Hvem bestemmer egentlig meningsinnholdet i bibeltekstene?

Bibelselskapets nye bibeloversettelse «Bibel 2024» innbefatter utgivelse av «Folkebibelen.» En utgave som ifølge forlagssjef Arne Christian Konradsen blant annet skal vise at Bibelen «ikke lenger eksklusivt skal eies av kirka og teologene, men er et felleseie.»

Felleseie?
Bibelens tekster skal selvfølgelig kunne være tilgjengelige for «alle», men forståelsen og tolkningen av det man leser i Bibelen bør det vel fremdeles være kirken og teologene som hjelper oss med å forstå?

Bibelselskapets reviderte forklaringer av enkelt-ord og uttrykksformer fra gamle hebraiske, arameiske eller greske tekster, tilpasset nåtidens mennesker og vår språkforståelse, har sikkert selskapet mange gode grunner til å foreta.

Men revisjonen bør ikke bli så radikal, tvetydig eller megetsigende, at den risikerer å ende opp med å tilsløre Guds ord, hvis slike ord brukt om selskapet språkrevisjon kan være tillatt.

Hos katolikkene er «magisterium» et begrep som brukes om kirkens rett til å bestemme sin egen lære. Paven og biskopene gis autoritet til å tolke og forklare Bibelen i lys av den katolske kirkens tradisjon og lære.

En fremgangsmåte for tros- og bibel-revisjon som nok er mindre demokratisk og liberal enn den vår norske kirke står for, men likevel med det samme gode demokratiske formål for øye; nemlig å bringe kjærlighetens budskap ut til folket slik Vår Herre må ha ment hensikten var, for flere tusen år siden.

Hvis bibeltekstene ikke lenger skal eies (les: forstås) eksklusivt av kirken og teologene; hvem skal så kirken og teologene dele eierskapet med?

La oss forsøke å belyse problemstillingen rundt eierskapet til Bibelens tekster med et aktuelt eksempel.
I den stille uke (onsdag den 27. mars 2024) hadde Klassekampen en artikkel om bibelforståelse, herunder om tekstgrunnlaget i den nye «Folkebibelen».

Avisen spurte flere kulturpersonligheter om hvilke bibeltekster han eller hun ville løfte fram, og eventuelt tolke annerledes/alternativt. Rødt-politiker Mímir Kristjánsson hentet fram lignelsen i Lukas-evangeliet om den bortkomne sønnen, eller «sønnen som kom hjem» som det nå skal stå i «Folkebibelen».

Den nye formulering viser ifølge Kristjánsson mer tydelig en tidligere tekst «sosialismens grunntanke» Tanken om at vi alle kan trå feil, for så å bli tilgitt, uansett hvor mye galt du har gjort.

I den tidligere tekst heter det den «bortkomne sønn» I den uttrykksformen ligger nok også Guds tilgivelse, men samtidig kan det vel i tidligere tekst ligge en forventning om at sønnen (først) må gjøre seg fortjent til tilgivelse?.

Presten Einar Gelius (som også er utdannet sexolog) ble i samme Klassekampen-artikkel spurt om hvilken bibeltekst han ville framheve og/eller tolke. Da svarte Gelius Høysangen. En samling romantiske og erotiske dikt i Det gamle testamentet.

Presten minnet oss om alle de sterke og motsetningsfylte tolkninger og fortolkninger som opp gjennom årene har kommet om Høysangens innhold, både fra lek og lærd i Den norske kirke. Tolkninger om kjærlighetens mangfold, og om kristne grenser mellom erotikk, sex og forbuden frukt.

Mye skam og skyld har vært knyttet til mange erotiske ord og uttrykk i Bibelen «… som kirka også har vært med på å spre.» avslutter Gelius.

Den kristne Bibelen er verdens mest oversatte og mest leste bok. Folkebibelen kan sikkert være til glede for enda flere.

Men Den norske kirkes øvrighet må ikke glemme folks ønske om at bibeltekstene fremstår mest mulig entydig og bestandige. Tekstenes historiske dybde må med andre ord bevares så godt det lar seg gjøre.

Eller som en katolikk kanskje ville ordlagt seg: Folkebibelen må ikke svekke liturgiens kraft.