Folkekirken, helvete og livets to utganger

Fra tid til annen oppstår det debatt om Jesu ord om livets to «utganger», enten til himmelsk salighet for de troende og eller fortapelse for de vantro.

Fra nyere norsk kirkehistorie kjenner vi konflikten som ble utløst av biskop Schjelderups negative reaksjon på en radiopreken av professor O. Hallesby, som hadde advart vantro mennesker mot å ende i evig fortapelse.

En slik lære hører ikke hjemme i «kjærlighetens religion», hevdet Schjelderup. Det ble kirkelig konflikt om biskopens forhold til Jesu advarsler om fortapelsen og til kirkelæren om dette tema (CA XVII).

Biskop Schjelderup spurte Kirkedepartementet om han hadde satt seg ut over sin læreforpliktelse som biskop. Det var selvsagt at en liberal moderne stat ville forsvare Schjelderups rettsstilling som biskop. Etter hvert munnet det hele da ut i en diskusjon om konfesjonsstatens kirkestyre.

I sin vurdering av kirkestyrets behandling av Schjelderupsaken kom Stortinget med en interessant merknad: Kirkestyret hadde ikke og burde heller ikke ta stilling til sakens teologiske substans – spørsmålet om fortapelsens realitet og innhold. Slik ble sikring av lærefrihet og toleranse på konfesjonens grunn det kirkelige resultatet av Schjelderupsaken.

Hva vil dagens konflikt om de to «utganger» munne ut i?

Vi har ikke lenger noen statskonfesjon, men staten er til gjengjeld konstitusjonelt forpliktet på å opprettholde Den norske kirke institusjonelt og økonomisk som en luthersk folkekirke. Med den nye statskirkeordningen er det skjedd en forskyvning fra statsreligionens kongestyrte kirke arvet fra enevoldstiden, og til en nasjonal folkekirke sikret og opprettholdt av en demokratisk liberal stat.

Størrelsen på den statlige støtten til Den norske kirke blir bestemt av Stortinget. Politisk avgjørende blir da om kirken understøtter og tjener de «verdier» vår stat og vårt samfunn i dag er tuftet på: likhet og frihet og alminnelig velferd for borgerne.

Statsstøtte forutsetter politisk-ideologisk lojalitet. Det gir rom for statlig påvirkning og dermed indirekte styre av Den norske kirke både den lære og praksis. Når så politiske krefter varsler at de vil redusere den økonomiske støtten til Den norske kirke, gjør det naturlig nok inntrykk på kirkelig lederskap.

Det er ikke påfallende at en stadig mer sekularisert og avkristnet befolkning ikke liker å bli møtt – for eksempel i en begravelse – av den gamle kirkelæren om to «utganger». For Den norske kirke er begravelsen et kritisk punkt for prøving av forholdet mellom kirke og folk, det vil si kirkens situasjon som folkekirke. I folket det atskillige og det blir stadig flere som ikke har noe behov og heller ikke tror på en eksistens etter døden.

Men hos dem som mener at det gis et liv etter døden, rår det en optimistisk og positiv oppfatning av livet i det hinsidige. De døde har det bra. Budskapet om fortapelsens mulighet om man ikke griper frelsen ved troen på Kristus og hans verk, blir fremmed og til sist provoserende. Presset øker da også for å endre det kirkelige gravferdsritualet i en mer positiv retning.

Ut fra idealet om frihet og mangfold er tanken om å «avskaffe helvete» et legitimt standpunkt i Den norske kirke.

Men det er også det mest fruktbare om man vil bevare folkekirken. Da kan folk møte en forestilling om det hinsidige som de selv har: Alle ender hos Gud i himmelen og har det godt der. Dette blir «rett» lære, fordi den fungerer i dag og i og for videreføring av den store folkekirken.

Ut fra slike forutsetninger kan man også imøtegå troen på to utganger. Den er krenkende fordi den rammer de som ikke tror. Det vitner om manglende respekt for andre. «Respekt» er et nøkkelideal i moderne liberalisme.

I den offentlige teologiske refleksjon har det nedfelt seg en modell som virker klargjørende. Det gis et lærealternativ kalt A som består i teorien om to «utganger» og et alternativ kalt B som består i læren om én «utgang»: Ifølge A kan mennesket velge å nå saligheten ved troen evangeliet eller avvise evangeliet og troen og gå fortapt, ifølge B blir alle mennesker til sist forent i saligheten i Guds rike. Tro eller mangel på tro er ikke avgjørende.

Den teologiske drøftelse av alternativene har vært mangelfull. Men alternativet A eller B som er blitt presentert for den folkelige offentlighet, er klart. Hvilken lære om veien til salighet skal man slutte seg til? Valget er for mange såre enkelt. A forutsetter at man har tro på Kristus og holder fram på «den smale vei» om man vil bli frelst. For noen ganske få går denne «veien» oppover til posisjon, karriere og «rikt liv».

Men for de aller fleste fører «den smale vei» inn i vanskeligheter, til utestengelse og sjikane i verden, men også i kirken. Derfor blir valget enkelt. Man velger B. Da tror man at alle får en plass i himmelen uansett, inklusive til seg selv. A ta belastningen med å følge «den smale vei» slipper man. Da kaster man ikke bort tiden på misjon, bedehus og menighet. Men kan fritt tar for seg av denne verdens goder.

Når man så en gang begraves, så må ikke kirken belaste de etterlatte med ideen om to «utganger», man være seg bevisst at den som ligger i kisten, holdt seg til alternativ B. Noen gode ord til trøst for de etterlatte om «hjemme hos Gud» eller lignende vil være på sin plass.

Det er to feil ved denne måten å forholde seg til det hinsidige på. Både for A og B ligger frelsesvissheten i en eller annen form i bunnen. 1) Men det gis ingen frelsesvisshet i det hele tatt. Om man tror man blir frelst, så er det bare som et håp. «Mon jeg når det skjønne land, jeg som snubler gang på gang», synger Brorson. Man kan «snuble» og miste håpet.

Så mitt andre poeng. 2) Hvordan får jeg kunnskap om frelse? Fra meg selv? 3) Og hvordan blir den meg eventuelt til del?

Holder biskoper ansvarlig for å tie om livet etter døden