Folkekirken lever i alle norske lokalsamfunn

I debatten i kjølvannet av mitt foredrag på høstens bispemøte, har Bente Sandvig som representant for Humanetisk Forbund hatt to større innlegg i Vårt Land. Mitt andre svarinnlegg ble ikke tatt inn i avisen, og jeg er takknemlig for at Dagens redaktør gir plass til dette lett bearbeidede innlegget som jeg håper gir mening for Dagens lesere.

I debatten om det livssynsåpne samfunn og ny lov for tros- og livssynssamfunn har Human-Etisk Forbund som premiss sin uenighet i Grunnlovens §16s beskrivelse av Den norske kirke (Dnk) som «Norges folkekirke».

Et lands «folkekirke» har vanligvis følgende elementer:

• En folkekirke må være organisert geografisk slik at ethvert sted i landet faller inn i den kirkelige inndelingen.

• En folkekirke må være tilstede og tilgjengelig med tjenester i alle kommuner.

• En folkekirke må være en nasjonal institusjon og være en del av kulturen historisk og aktuelt.

• En folkekirkes rituelle rolle må være sentral hos en betydelig del av befolkningen.

• En folkekirke må være betydelig større enn andre tros- og livssynsamfunn og ha en betydelig del av befolkningen som medlemmer.

• I Norge vil vi tilføye: En folkekirke må stille alle medlemmene likt og invitere dem til å delta i demokratiske beslutningsprosesser.

Den norske kirke fyller alle disse kriteriene. En må gjerne mene at begrepet er feil og at folk bør melde seg ut slik HEFs vervekampanjer forsøker å oppnå. Men dette forandrer verken Grunnlovens eller den sosiologiske realiteten i dagens Norge.

Begrepet «folkekirke» betyr også en frigjøring fra en ensidig forståelse av religion og livssyn som et individuelt, personlig og kognitivt meningsunivers. Begrepet legger vekt på at religion betyr tilhørighet til et kollektiv og et fellesskap. Begrepet er derfor tjenlig for de trossamfunnene som ikke kjenner seg hjemme i en reduksjonistisk beskrivelse av religion.

Jeg har valgt å beskrive hva det betyr i dagens samfunn å være «Norges folkekirke» med å si at Dnk er «Norges religiøse infrastruktur». Dette betyr selvfølgelig ikke at ikke andre tros -og livssynssamfunn har en infrastruktur i landet som brukes av deres medlemmer, og skal motta statlig støtte tilsvarende støtten til Dnk, slik Grunnloven også bestemmer.

Mitt anliggende er at vi i Dnk må være tydelig på hvilke forpliktelser det innebærer å være forvalter av denne religiøse infrastrukturen som vi arver.

Når representanter for HEF polemiserer mot religion og Dnk, velger de å overse flere kritiske forhold i HEFs selvpresentasjon og i de gudløse ideologienes samfunnspraksis de siste 200 årene. Jeg venter med spenning på når HEF inkluderer dette i sitt religionskritiske arbeid. Det er så langt usynlig i den nylig vedtatte plattformen.

HEFs grunnleggere mente at religionen ville forsvinne med opplysning og vitenskap. Det siste tiåret har særlig forkjempere for ny-ateismen hevdet at religion både er i strid med vitenskap og fornuft, og er dessuten skadelig og moralsk forkastelig.

HEF omtaler humanisme på følgende måte: «Humanismen anser at de vitenskapelige metoder er vårt beste verktøy for å frembringe pålitelig kunnskap om verden». Dette står i HEFs retorikk og markedsføring i motsetning til livssyn som forholder seg til gamle skrifter og Gud.

Det er denne gudløsheten som skiller HEF fra andre tros- og livssynssamfunn og ikke forpliktelsen på menneskerettigheter og alle menneskers likeverd som HEF profilerer som sin egenart.. Det er gledelig dersom HEF nå vil ta avstand fra denne ny-ateistiske retorikken, og anerkjenne at «religionen er her for å bli», selvfølgelig ikke bare én religion, men hele Norges religiøse mangfoldet.

HEF skriver på sine hjemmesider at «Humanisme er livssynet Human-Etisk Forbund står for. I Norge er dette livssynet også kjent som human-etikk». Denne forståelsen av «humanisme» har liten rot i virkeligheten. Humanisme har en lang idehistorie og er rikelig tilstede i religiøse livssynsamfunn, både historisk og aktuelt.

Det er en stor tilsnikelse når «humanisme» som livssyn hevdes å være alternativ til et religiøst forankret livssyn. Vi er mange som forvalter Norges humanistiske arv. Mer treffende ville det være om HEF omtalte seg selv som et livssynssamfunn med «gudløs humanisme» som forankring, eventuelt «religion uten gud» siden ritualene fremstår som kjernen i HEFs virksomhet.

Det virker som HEF har innsett at den anti-religiøse retorikken ikke treffer særlig godt i dagens Norge, og at en da heller velger å profilere seg som en forvalter av humanismen slik vervekampanjen på HEFs nettsider gjør. Det er en forståelig endring, men innebærer også en kolonisering av et begrep og en tradisjon som i det store og hele har lite med gudløshet å gjøre.

HEFs bruk av sekularisering er også et forsøk på å monopolisere et begrep som har mange flere dimensjoner enn gudløshet.

Representanter for HEF er opptatt av Den norske kirkes fremtid og de tendenser vi ser til at en for stor andel av foreldrene ikke bringer sine barn til dåp, og at oppslutningen om søndagsgudstjenestene viser nedgang. Jeg kan forsikre HEF om at dette er en virkelighet jeg og Dnk adresserer hele tiden.

Men denne nedgangen er ikke så omfattende at den endrer Dnks karakter av folkekirke. Det endrer heller ikke de forpliktelser denne posisjonen innebærer i et samfunn der omtrent 80 prosent fortsatt er medlemmer i religiøse trossamfunn, 68 prosent i Dnk, 12 prosent i religiøse tros­samfunn utenfor Den norske kirke. I ­tillegg kommer snaue 2 prosent medlemmer i Human-Etisk Forbund.

Politikken og lovgivingen i det livssynsåpne samfunn må forholde seg til Grunnloven og den sosiologiske virkelighet at Norge, i mangfoldets navn, har en folkekirke med en fysisk og innholdsmessig infrastruktur som dekker hele landet og som brukes av mennesker i lokalsamfunnene hele uken. Der lever folkekirken som i Norge er forankret i den evangelisk-lutherske bekjennelse.