Folkekirken og organisasjonene
Det er en variasjon i ønske om nærhet og samarbeid med DnK blant Normisjons ledere. Noen ønsker nær og avtalt relasjon, mens andre ønsker distanse.
Tidligere utfylte folkekirken og organisasjoner hverandre, men slik er det ikke lenger overalt. Normisjon og Den norske kirke er begge i forandring.
Endringer i relasjonen mellom stat og kirke har fått mye oppmerksomhet de siste årene. Det har vært mindre offentlig oppmerksomhet om relasjonen mellom kirken og de frivillige organisasjonene. Organisasjoner som tidligere har forstått seg som del av Den norske kirke (DnK) opptrer i økende grad selvstendig i forhold til kirken.
Annonse
Det dannes nye menigheter innen organisasjonenes ramme. Den tradisjonelle «ellipsemodellen» der kirke og organisasjon utfylte hverandre er i mange lokalmiljø nå mer som selvstendige sirkler. Jeg har forsket nærmere på Normisjon, en av de organisasjoner som tradisjonelt har hatt nært forhold til Dnk.
Et utvalg ledere er intervjuet, og deres sentrale dokumenter er analysert. Målet har vært å forstå utvikling, tenkning og praksis i Normisjon sine menigheter, spesielt sett i relasjon til DnK. I denne artikkelen trekker jeg frem noen av konklusjonene samt noen refleksjoner og utfordringer til både Normisjon og DnK .
Normisjon, som nylig har markert sine 150 år, er en bevegelse i endring. For få år siden endret ledelsen omtalen av organisasjonen fra å være «en bevegelse for fellesskap og misjon innen DnK» til at «vi anser Dnk som vår viktigste samarbeidspartner» (generalsekretær Kvelland i Luthers Kirketidende nr. 17/17). Det finnes fortsatt tradisjonelle foreninger, men det har i det siste vært fokus på å danne menigheter.
Det er dannet ca. 30 Normisjon-menigheter de siste årene. Dette er menigheter som samles til gudstjeneste søndag formiddag, med forvaltning av sakramentene (nattverd og dåp). Ledere i Dnk har inngått avtale med Normisjon og andre organisasjoner om forvaltning av dåp. Dette gjør blant annet at ordinerte prester i Normisjon ikke må være i lojalitetskonflikt mellom organisasjon og kirke.
Menighetenes praksis beskrives som en kombinasjon av gudstjenester og tradisjonelt lavkirkelig bedehuskultur. Det er relativt stabile stedsfellesskap. Deltakere yter betydelig egeninnsats ved frivillig arbeid og givertjeneste, uten at dette er et medlemskrav.
Ledere i Normisjon nyanserer mellom begrepene forening, forsamling og menighet. Det er en utvikling fra forsamling til menighet, og den forløper i tre faser.
For det første etablering av en kirkelig praksis. For det andre en drøfting og fortolkning av denne praksis, og for det tredje en godkjenning av denne praksis.
Begrepene menighet og kirke brukes om hverandre. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at flere av de lokale menigheter omtales som Norkirken.
Annonse
Menigheter i Normisjon har flere likhetstrekk med menigheter i DnK når det gjelder basis, visjon og virksomhet. For deltakerne er det praktisk med «alt under ett tak», et kristent fellesskap med ord og sakrament. I kirkerettslig tenkning, eller mangel på slik, fremstår Normisjon med noen særpreg. Det utvises økumenisk åpenhet.
Ledere ser fordeler ved ikke å være trossamfunn, slik at deres deltakere kan være medlemmer i ulike trossamfunn. (Region Agder er unntaket, som opprettet eget trossamfunn i 2017.) Majoriteten av deltagerne er medlemmer i DnK, men i noen menigheter har en betydelig andel en annen tilknytning. Det er det lokale kristne fellesskapet som er viktig.
Det er hovedsakelig to nivå i deres kirkeforståelse, den lokale menighet og den universelle kirke. Samtidig som Normisjons menigheter er selvstendige enheter uten trossamfunn, har de en organisasjon som arbeider for å skape felles identitet og kultur. Omtale av sakramentene avspeiler en pragmatisk holdning, både med hensyn til teologisk forståelse og praksis, uten at dette relateres direkte til Normisjons basis (Luthersk bekjennelse).
Det er en variasjon i ønske om nærhet og samarbeid med Dnk blant Normisjons ledere. Noen ønsker nær og avtalt relasjon, mens andre ønsker distanse. Jeg registrerer vegring mot å bli «underlagt et biskoppelig tilsyn». Samtidig er flere ledere ordinerte prester i DnK og formelt under biskopens tilsyn. Noen har relativt tett kontakt med soknemenigheten ved bl.a. konfirmasjonsundervisning.
Det er nærliggende å spørre om den perioden menigheter i Normisjon nå er inne i, er en interimsperiode. Det kan være vanskelig å være lutherske menigheter uten et avklart forhold til et trossamfunn. En kan tenke seg en utvikling i en av to retninger. For det første kan det bli enda større selvstendighet i relasjon til DnK.
Det kan innebære at Normisjon utvikles til eget trossamfunn eller inngår i et trossamfunn med andre. Det kan eventuelt kombineres med økumenisk åpenhet og samarbeid med ikke-lutherske trossamfunn. For det andre kan det gå i retning av mer avtalt og forutsigbar relasjon til DnK med økt bevissthet på luthersk arv og identitet.
Det kan innebære at Normisjon vurderer samarbeidet med folkekirken som mest tjenlig for å fremme visjonen om å være en misjons- og fellesskapsbevegelse. Så langt jeg kan se tenker ledere i dagens menigheter i Normisjon ulikt om et slikt veivalg.
Utviklingstrekkene i Normisjon kan leses som utfordringer til DnK. Ledere i Normisjon mener det ikke er uvesentlig for deres utvikling og valg hva DnK gjør. Om Normisjons menigheter skal ha formalisert avtale med DnK vil det ifølge deres ledere være behov for vesentlig oppmykning av DnKs regelverk når det gjelder valgmenighet eller lignende.
Annonse
DnK synes å måtte velge mellom to strategier. Kirken kan på den ene side innta en restriktiv linje, der nåværende regelverk legges til grunn for andre menigheter som ønsker en formalisert avtale. En konsekvens kan da bli at menighetsfellesskap utenom soknemenigheten søker tilhørighet seg imellom og eventuelt utvikles til et nytt trossamfunn.
Dnk kan på den annen side betrakte seg som en mangfoldig og bred bevegelse, med rom for avtalt relasjon til en variasjon av menighetsfellesskap. I en slik strategi kan det være mer relevant å tydeliggjøre forskjeller enn å tilstrebe likedanning.
Tydelige forskjeller og profil kan gi grunnlag for å se hvordan en kan utfylle hverandre. Kanskje erkjennelse av egne begrensninger og andres særpreg kan åpne opp for utvidet samarbeid med å fremme felles visjon med «Mer himmel på jord»?
