Folkemeningen og kirkens tro
Organisasjonen Åpen folkekirke tar sikte på å bli et permanent kirke–parti. Den politiske plattformen innebærer en radikal nyorientering når man søker å finne retning for kirkens tro og liv.
Den som måtte mener at det bare dreier seg om ett isolert etisk spørsmål når det blåser opp til strid foran høstens valgt til Den norske kirkes demokratiske organer, bør tenke seg om en gang til. Å lese intervjuet med Åpen folkekirkes styreleder Sturla Stålsett i dagens avis kan være en nyttig forberedelse til refleksjonen.
Ønsket om å endre ekteskapsforståelsen i kirken er bare et symptom på en grunnholdning som bryter med hvordan klassisk kristen teologi er blitt utformet. «Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som går ut av Guds munn», sa Jesus selv. Hva vi skal tro og hvordan vi skal leve, er ikke spørsmål som vi finner svar på gjennom meningsmålinger, heller ikke hvis det utelukkende er døpte mennesker som deltar.
Annonse
Nå påstår vi ikke at Åpen folkekirke mener kristen tro kan være hva som helst. Organisasjonen understreker at den slutter seg til Den norske kirkes bekjennelse og selvforståelse, slik denne kommer til uttrykk i visjonsdokumentet som er vedtatt av Kirkemøtet. Visjonsdokumentet sier ikke bare at kirken skal være tjenende og åpen, men også bekjennende og misjonerende. Faktisk nevnes det først at kirken skal være bekjennende og misjonerende. Det er naturlig. Kirken må jo ha et fellesskap å invitere til, og et budskap å gå med, for at det i det hele tatt skal gi mening å være tjenende og åpen. Stålsett poengterer da også med rette at kirkens tro er sentrert rundt Jesus Kristus.
Problemet er etter vårt skjønn at Åpen folkekirke på flere måter feilvurderer hvordan kirken kommer fram til hva den skal lære og hva det innebærer å leve som en kristen. Når dåpen gjøres til absolutt eneste kriterium for å ha full medvirkning i utformingen av kirkens profil, ligger veien åpen for å forlate sitt eget fundament. Kirkens lære kan ikke være summen av alle døptes mening. Forpliktelsen på Bibelen og kirkens bekjennelse er en forutsetning for at man skal kunne finne riktig kurs når det melder seg nye utfordringer. Og det må vi regne med i en stadig mer omskiftelig verden.
Men med Åpen folkekirkes tilnærming står man ikke bare i fare for å komme galt av sted i møte med nye spørsmål. Det er også en overhengende risiko for at man forlater det kirken alltid har lært, til og med i spørsmål som gjelder frelse og fortapelse, fordi det ikke lenger er flertall for å tro og tenke slik. Da blir det ikke kirkens budskap som forandrer folket, men folket som forandrer kirkens budskap.
Av seg selv kan mennesket bare synde og fare vill, mente kirkens lærefar Martin Luther. Mer enn noen gang er det behov for at kirken gjenoppdager sine egne kilder. Det kan skape fornyelse og forandring i en verden som trenger et tydelig og varmt kristent vitnesbyrd, og der mange døpte dessverre har sørgelig liten kunnskap om troen de er døpt til.
Kirken bærer verdens håp. Den har gode nyheter til alle som vil høre. Men den svikter sin oppgave hvis den blir et blekt speilbilde av holdninger som det er flertall for i vår tid. Derfor er høstens kirkevalg svært viktig for Den norske kirkes vei videre.
