For døve ører
På kirkemøtet neste år vil Den norske kirke etter alt å dømme godkjenne seksuelt samliv mellom to av samme kjønn og arbeide for en kirkelig vigsel. Med et slikt vedtak, vil kirken etter en lang tids vandring bort fra Guds ord, ha krysset sitt Rubicon. Med dette er det siste og avgjørende skritt bort fra kristen tro tatt.
«En kirke som tillater det som Gud uttrykkelig fordømmer, kan ikke med rette kalle seg en sann Jesu Kristi kirke», skriver Jon Kvalbein (Dagen 21. april). Bakgrunnen for denne konklusjonen var at det går ikke an for et kirkesamfunn å ha to ulike syn på homofilt samliv. Dersom begge syn blir likestilt i kirken, vil en bibeltro oppfatning ikke kunne overleve.
Til dette er det bare å si ja og amen. Kvalbein har nok en gang levert en av sine mange gode analyser som det er umulig å være uenig i. Men hva så?
Annonse
Jeg sitter og leser en kronikk Kvalbein skrev for ti år siden (Dagen 2. juli 2005) som har en tilsvarende konklusjon. Den norske kirke betegnes her som «Den falske kirke som formidler falsk trøst og villeder til fortapelse». Bakgrunnen er den samme som over: to uforenelige bibelsyn som lever side om side.
I årenes løp er det mange som i likhet med Kvalbein har prøvd å advare mot denne utviklingen. Lunkenhet og avstandstaken overfor Guds ord har ført til frafall – ikke bare i kirken, men også blant kristenfolket generelt. Dette er blitt påpekt både i skrift og tale, men til ingen nytte. Frafallet har bare forsterket seg.
Den som lytter til Øivind Andersen (1905-1994) sine bibeltimer, vil vite at også han klaget over frafallet blant kristne. Og da taler vi om 1970- og 80-tallet. Dersom vi går enda lenger tilbake, kan vi minne om Egil Aarviks bitende ord om norsk kristenliv skrevet under inntrykket av tilstanden i de første etterkrigsårene («Vi gjemmer oss på bedehuset»).
Dersom vi skal trekke tråden helt tilbake i tid, kan vi minne om hva Dagens tidligere redaktør Odd Sverre Hove skrev i en leder januar 2009. Han begynner med å si at det er vanlig å datere starten på avkristningen av Norge til ca 1880-årene. Mot slutten av lederen minner han leserne på ordene i det første bud om at Herren er en nidkjær Gud som «hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg». Så avslutter han med å si at «Hvis sammenbruddet kommer etter tre-fire generasjoner er det ikke fritt for at det begynner å haste for Norge.»
Den tanke som går igjen her, er at den ulykke vi ser i dag, har egentlig vært på vei gjennom flere generasjoner. Men til tross for mange advarsler og gode avisartikler har intet kunne snu utviklingen. Det er blitt talt for døve ører.
Vel, dette var et tilbakeblikk. Det går an å se fremover og en behøver ikke være profet for å se hva som venter oss. På kirkemøtet neste år vil Den norske kirke etter alt å dømme godkjenne seksuelt samliv mellom to av samme kjønn og arbeide for en kirkelig vigsel. Med et slikt vedtak, vil kirken etter en lang tids vandring bort fra Guds ord, ha krysset sitt Rubicon. Med dette er det siste og avgjørende skritt bort fra kristen tro tatt.
En frafallen kirke vil automatisk få et fiendtlig forhold til sann kristendom. Den vil ikke tåle å bli minnet om sine røtter. Vi leser om dette i Johannes åpenbaring. Kvinnen – Guds rene kirke (kap.12) – ble til skjøge (kap.17). Det Johannes så får se forskrekker ham: «Jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod.» Frafallet resulterer i forfølgelse.
Men kirken behøver ikke å frykte. For som Kvalbein skriver, kirken har folkeopinionen og media i ryggen. En frafallen kirke vil ha et frafallent folk å støtte seg til. Den verdslige og åndelige makt vil gå hånd i hånd. Ingen av to alliansepartnerne vil kunne akseptere en gruppe mennesker som fastholder helt andre verdier enn det kirken og samfunnet bygger på. Og våre styresmakter har allerede de virkemidler som trenges for å korrigere en for dem uønsket utvikling. Lovverket ligger der, klar, ferdig til bruk. For i lovens forstand vil sanne kristne verdier bli oppfattet som «krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende.» Slik lyder ordene i den diskrimineringsloven som et enstemmig Storting vedtok i 2013.
Annonse
For oss kristne blir dette et liv tilbake til katakombene. «Vi kommer til å bli få og bli forfulgt og trakassert, men vi må våge å lide for Jesu navn skyld» skriver Eivind Gjerde i siste nummer av Bibelsk Tro. Så sant. Men vårt rike er så allikevel ikke av denne verden. Vi venter en ny himmel og ny jord. Det er vår trøst og det er vår fremtid.
