Debatt

LOVLIG: Den danske høyreekstremisten Rasmus Paludan brenner en koran på Norra Bantorget i Stockholm 1. mai.

For første gang på 50 år, føler jeg meg ikke hjemme i Norge

Publisert Sist oppdatert

Det er visst likevel i Canada at jeg har mine likesinnede. Det er visst der jeg egentlig hører hjemme, der jeg tilbrakte mine første 18 år, selv om jeg nå har mitt hjem i Norge. Etter at et Pride-flagg ble funnet brent under en gangbro i Oslo, har jeg vært rammet av forvirring og vantro og mistillit til norske myndigheter og den norske tankegangen.

Saken er nå politianmeldt som hatkriminalitet, og det tas på største alvor. Derfor har politiet også satt i gang etterforskning av saken. De har bedt eventuelle vitner til ugjerningen om å melde seg.

Samtidig har politiet selv de siste årene selv vært vitne til et utall episoder av brenning av det som er en hellig bok for en tredjedel av verdens befolkning, nemlig Koranen. Politiet har selv vært vitne til det som har blitt et brannritual ledsaget av hatefulle og foraktfylte rop mot muslimer for deres tro, der den er stemplet i det offentlige rom som vanvittig og livsfarlig.

BRITT MARGRETHE KVARAN ELLI: Forfatter og foredragsholder.

Når en fredelig mann kommer rolig og bøyd til boken som brenner og vil slukke brannen med jakka si, blir han fysisk jaget bort. Og den norske stat har brukt enorme mengder fra statskassa til å reise jernring rundt dem og beskytte dem når de vil tenne på det som for 200.000 mennesker i Norge representerer det helligste i livet.

Profilerte norske stemmer har talt: Nei, dette er ikke straffbart. Dette er ikke hatkriminalitet. Dette er bare ren og skjær meningsytring og ytringsfrihet. Dette må være lov!

Kan noen forklare meg hva som gjør den ene handlingen til ytringsfrihet og den andre til ulovlig hatkriminalitet, som skal etterforskes?

Det føles som om Norge har gått fullstendig av hengslene og som om vi vandrer omkring uten ledesnor og uten ledelse. Det kjennes som om både folk og stat snur seg etter vinden.

Noen skal ikke beskyttes for å bruke den, mens andre straffeforfølges for den samme friheten.

Er den stolte ytringsfriheten i praksis redusert til å være friheten til å være respektfull overfor noen og hatefull overfor andre? Jeg frasier meg i så fall herved den friheten. Jeg velger meg friheten til å si fra når det virkelig gjelder, på de svakes vegne og mot urett, uten selv å havne i det uføret det er å opptre på en forkastelig, umoralsk måte. Jeg velger meg friheten til å velge å ikke hisse til strid i en dam som allerede er opprørt, men tale sant der løgn råder og tale varmt der kulde regjerer.

Ytringsfriheten skal brukes til å gjøre en forskjell. En god forskjell. Det er jo det den er kjent for, historisk sett. Den er på sitt beste og viktigste når den brukes mot overmakt, ikke for å trakassere de som tenker annerledes enn meg. Og da må den friheten også underveis praktiseres på en moralsk forsvarlig måte, likt for alle.

Vil framtidens historiebøker og filosofihistorie omtale begynnelsen av det 21. århundret som en iskald, medmenneskelighetsfjern epoke, der frihet, blant annet ytringsfriheten, ble misbrukt til selvhevdelse og egen vinning, uten hensyn til andre? Det finnes flere lovfestede begrensninger i ytringsfriheten, som forbud mot å fremsette ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, trakassering, diskriminerende og hatefulle utsagt. Koranbrennerne har gjort seg skyldig i samtlige av disse i sine utrop og skriftlige uttalelser. Ytringsfriheten har sine grenser.

Det viser seg nå at det kan være en krevende øvelse å balansere på ytringsfrihetens line. Det virker som om vi ikke lenger klarer å utvise den moralen, etikken og intelligensen som preget de som tidligere har vært hyllet for å gjøre heltemodig og moralsk forsvarlig bruk av ytringsfriheten – Aleksej Navalnyj, Raif Badawi, Knut Westergaard, Joshua Wong, Masih Alinejad, Kathleen Stock, Elif Shafak, «and the list goes on».

Alle må ha lik rett til å benytte seg av ytringsfriheten. Noen skal ikke beskyttes for å bruke den, mens andre straffeforfølges for den samme friheten. Hvis det handler om frihet. Det er kanskje det vi må finne ut av.

Det kjennes ikke lenger som om min statsminister heter Jonas Gahr Støre. Det føles nå veldig som om han heter Justin Pierre James Trudeau.

Powered by Labrador CMS