For Guds skyld: Spis opp og spis potet

Putins krig i Ukraina har kastet verden ut i en matvarekrise. Jo mer korn Norge og andre rike land kjøper på verdensmarkedet, jo mindre blir det igjen til verdens fattige. Våre matvalg kan redde liv. Det er på tide å kvesse potetskrelleren.

Jeg har aldri vært spesielt frynsete i nervene, men da Russland angrep Ukraina, gikk jeg inn i en mørk mental boble. Det føltes som å være midt i et mareritt. Jeg klarte nesten ikke å konsentrere meg om annet enn krigen, og følte meg intenst maktesløs.

Og det russiske regimet begår ikke bare storstilte krigsforbrytelser mot sitt naboland i sør. Nei, indirekte begår de krigsforbrytelser mot fattige mennesker over hele verden: Krigen gir knapphet på korn og får matvareprisene til å skyte i været, og for de mest sårbare blir det enda vanskeligere å skaffe nok mat til å overleve.

Krigen i Ukraina kommer på toppen av klimaendringer, korona og andre væpnede konflikter. Resultatet er at antallet mennesker som er truet av akutt matmangel, er mer enn dobbelt så stort nå som i 2019, ifølge Verdens matvareprogram. Tallet har økt fra 135 millioner til 276 millioner. 811 millioner mennesker legger seg sultne hver kveld.

I denne mørke tiden er det mye vi ikke har kontroll over. Men noe kan vi gjøre. Vi kan ta varmt imot flyktninger, gi raust og be. Og vi kan altså tenke gjennom hva vi spiser.

Jeg vet ikke om noen kjenner seg igjen, men jeg har tatt nybakt brød ut av ovnen noen ganger i denne tiden og kjent på en slags ny hellighet. Tenk at jeg kan gi barna mine brød, også i dag.

Vi kaster lite mat hjemme hos oss, men nå kjenner jeg det ligger et nytt eksistensielt alvor over all reste-spisingen: Jeg putter førsteklassingens halvspiste matpakkeskive med ost i mikroen, og spiser den i Jesu navn.

Når Jesus og disiplene samlet hver smule restemat etter brødunderets overflod, må iallfall vi sløse bort minst mulig mat i denne dyrtiden.

Og så var det denne poteten, da. Mitt kjærlighetsforhold til poteten har muligens sin årsak i en helt bestemt episode av den legendariske tegnefilmserien «Det var en gang et menneske».

Episoden handlet om utsultede irske bønder på 1800-tallet, og viste hvordan poteten ga firedobbel avling og reddet mange. (Med mindre engelskmennene tok overskuddet!) I 2022 er plutselig poteten blitt aktuell igjen, bare at nå er det ikke våre egne liv som trenger redning, det er noen andres liv.

På 50-tallet spiste hver nordmann over 90 kilo poteter i året. De siste årene har årsforbruket av ferske poteter per person vært nede i både 18 og 16 kilo. I plassen for potet putter vi masse annen deilig mat på middagstallerkenen. Mye er hvetebasert: Pasta, pizza, tortillas, nanbrød …

Dessuten har kjøttforbruket omtrent doblet seg siden 50-tallet. Hva har de spist, de dyrene som blir til kyllingfilet, kjøttdeig og pølse på norske tallerkener? Dyrefôr er et kapittel for seg som andre kan skrive bedre om enn meg!

Selv om det har skjedd masse positivt innen norsk kornproduksjon de siste årene, er vi langt unna å være selvforsynte. Potet, derimot, kan Norge dyrke i mengder. Hvis det hadde skjedd en potetvekkelse i Norge, ville vi trengt mindre kornimport.

Dagens hverdagshelt er min alltid fulltidsarbeidende mor, som ofte pleide å skrelle potetene kvelden før, og dele dem opp. Så var det bare å skru på plata når hun kom hjem fra jobb, og middagen var raskt ferdig.

Poteter trenger ikke være slow food. Og de av våre barn som kan sukke litt over kokte poteter, spiser haugevis når potetbåtene har fått steke seg sprø i ovnen.

Jeg var i tvil om jeg skulle skrive om restemat og potet. Jeg ser det selv, så smått og prosaisk det virker, sett opp mot verdenspolitikken. Men Mor Teresa minner oss om å gjøre små ting med stor kjærlighet.

Og vårt kall som kristne dreier seg ikke bare om det spesifikt åndelige. Gud bryr seg om hele livet vårt. Og Jesus tenker praktisk når han ber oss elske vår neste som oss selv.