Debatt
For Hans Nielsen Hauge var ankomsten til Bergen som en soloppgang
Vi blir aldri «kvitt» Hans Nielsen Hauge. 29. mars 2024 – som er identisk med langfredag – er 200-årsdagen for hans død. Jeg regner da med at mange på nytt vil fokusere på mannen og budskapet. Det er egentlig bra med disse milepælene langs veien, som representerer betydelige hendelser i vår historie. De minner oss om noe viktig og virkelig – noe som aldri bør glemmes!
I disse dager er det nøyaktig 225 år siden forkynneren Hans Nielsen Hauge ankom hansabyen Bergen, den byen i landet som mer enn andre var å betrakte som et fristed for bondesønnen fra Tune i Østfold. Både konventikkelplakaten og løsgjengerloven skapte store problemer for de første haugianerne, og det er ubegripelig at mennesker – representert ved staten og presteskapet – kunne være så ondsinnet og behandle medmennesker slik de faktisk gjorde, for eksempel med tanke på tukthuset i Christiania.
Annonse
Men for Hauge var ankomsten til Bergen som en soloppgang, og historisk hviler en antydning til aura over oppholdet i vestlandsbyen.
Og de dypdykk Trygve Riiser Gundersen gjør i sitt glimrende opus, «Haugianerne Enevelde og undergrunn», er utrolig interessante. Ikke siden jeg som gymnasiast leste professor, biskop, statsråd Anton Christian Bangs banebrytende verk om Hauge, har jeg fått slik informasjon.
Gundersen skriver utførlig om dette. 1. august 1798 satte Hauge sine føtter på bergensk jord for første gang, det var bare drøyt to år etter åndsdåpen på jordet hjemme i Tune i Østfold.
I landets mest livlige havn, Vågen, med stanken av råtten fisk, tørrfisk, tran og tobakksrøk som river i nesen, kan Hauge bekrefte forskjellen på trelasthavnene i østfoldbyene og Bergen med sitt yrende liv, ikke minst alle fiskerne.
Med sitt flotte språk skildrer Gundersen morsomt, ironisk og levende byen som «en talje, som bandt tauene sammen der de løp utover i verden eller oppover eller nedover langs kysten».
Mer enn 17.000 innbyggere var stuet sammen på det relativt sett trange området innenfor byportene. «Ingen av dagens byer i Norge er i nærheten av å oppvise samme forvirrende mangfold som handelsbyen Bergen i hundreåret før 1814», skriver Riiser Gundersen.
Det første Hauge gjorde i Bergen var å oppsøke politimester Rolf Olsen på Rådstuen, der han kunne vise fram reisepasset borgermester Jens Henrik Strøm i Bragernes hadde utstedt. Ingen skulle kunne ta ham for å være løsgjenger her, slik han ble konfrontert «i Christiania noen måneder før».
De første nettene følte han seg som uteligger, men som han sier, «det varede ikke længe før jeg blev bekjendt, og flere vilde have mig i sit Huus». Og som den taktiker Hauge var, oppsøkte han boktrykker Jens Ørbek Berg for å gi ut sin neste bok.
Annonse
Gundersens fantastiske evne til å skildre Bergen og dagliglivet er uhyre medrivende lesning for historisk interesserte sjeler.
Fire uker uten statens inngrep mot predikanten, men etter en måned i byen ble han innkalt til politimester Olsen. Imidlertid viftet sistnevnte med et brev – et brev fra den vikarierende biskopen i Bergen, Johan Nordahl Brun, som holdt sin mektige hånd over Hauge, enda han var streng og «omtrent like arrogant overfor de troende blant allmuen som sine kolleger i embetsstanden ellers», skriver Gundersen.
Biskopens beskyttelse var paraplyen som vernet ham mot vindkastene og tilløp til sjikanerende byger.
Dette var å betrakte som en «fredsavtale» – inngrep og arrestasjoner var helt utelukket de neste to månedene Hauge var i byen. Men selvfølgelig var det mennesker som ønsket ham vekk og kunne vise dette på forskjellig vis. Vekkelsen ved Hauges virksomhet ble over alt møtt med en «understrøm av latter, motvilje og motstand», også i «den smilende storbyen Bergen».
Men biskopens beskyttelse var paraplyen som vernet ham mot vindkastene og tilløp til sjikanerende byger.
Da jeg begynte min forstandertjeneste i Pinsemenigheten Tabernaklet i Bergen, for femti år siden samme dag, 1. august, var det kjent for de fleste at jeg kom fra Hauges hjembygd, Tune i Østfold, og de visste også – på bergensk vis – å skryte av at her i Bergen ble Hauge tross alt godt mottatt, også av staten, i motsetning til de fleste andre steder.
Historien er interessant og løfter fram både Hauge og Bergen.
