For meg har Kamala Harris vært et gjesp. Det fortjener kritikk

Etter at Donald Trump i 2016 seilte opp som en mulig presidentkandidat for republikanerne, har jeg fulgt ganske nøye med på alt han har gjort og sagt.

Jeg har hørt debatter og taler, og lest bøker om hans presidenttid. Frem til han ble hivd ut av Twitter, møtte jeg hans ufiltrerte utfall daglig.

Flere kan nok si noe lignende. Trump har en egen evne til å skape engasjement – både positivt og negativt.

Ikke mange trodde våren 2021 at Trump kunne bli president igjen. Da hadde han mislyktes i å bli gjenvalgt, spredt mye tøv om at valget ble stjålet og tapt alle rettslige fremstøt. Også en del av hans velgere ble rystet over angrepet på kongressen.

En grunn til at han likevel kan vinne presidentvalget 5. november, er at millioner av amerikanere oppfatter Kamala Harris som en svært problematisk kandidat. Og det burde jeg – og kanskje også andre norske kommentatorer – vært mer opptatt av.

Åpenbare svakheter

Etter at jeg begynte i Dagen, har jeg skrevet mye om Trump. Jeg har sjekket argumentene for at han er fascist eller rasist og har skrevet om støtten fra kristne velgere og hans syn på abort.

I etterkant av disse artiklene har flere spurt: Hvorfor ser du ikke kritisk på Kamala Harris?

Det er et godt spørsmål. Som jeg ikke har et godt svar på.

Men jeg tror det henger sammen med at Harris oppfattes som ganske kjedelig – og med forutsigbare og normale politiske synspunkter.

En slik vurdering kan være et resultat av at jeg er norsk – og leser mye av norske mediers dekning av den amerikanske valgkampen. Da er det lett å overse de åpenbare svakhetene ved Harris.

Bygge ned politiet?

25. mai 2020 ble George Floyd, en svart mann som bodde i Minneapolis, drept av en politimann. Politimannen har senere fått en lang fengselsstraff.

Drapet på Floyd førte til voldsomme protester som spredte seg over store deler av USA. Politiets brutalitet, særlig imot svarte, kom i fokus. «Black lives matter» ljomet det igjen.

I tillegg etterlyste noen en nedbygging av politiet med ordene «Defund the police». For enkelte aktivister var ønsket primært at pengene skulle omprioriteres til å forebygge kriminalitet og redusere rasismen.

Men noen mente at politiet ikke kunne reformeres og at minoriteter alltid ville rammes av politivold. Derfor var målet å nedlegge politiet i sin nåværende form.

Og hva mente Kamala Harris som da var senator? Et svar er at hun i et radiointervju i 2020 – rett før hun ble visepresidentkandidat – uttrykte støtte til slagordet «Defund the police».

Resultatet ble mer kriminalitet

Harris er jurist og har vært aktor i det amerikanske rettssystemet, men plasserte seg tydelig på partiets venstrefløy da hun forsøkte å bli demokratenes presidentkandidat i 2020. Hun kritiserte blant annet Joe Biden for å være for tøff i kampen mot kriminalitet.

For en nordmann fremstår det nesten uforståelig at en presidentkandidat i et land som USA kan gi et signal om at finansieringen av politiet bør reduseres. Ingen ansvarlig politiker i Norge ville våget å si at færre politifolk er ønskelig.

Statistikk har vist at kriminaliteten vokste i de områdene av USA hvor politikerne kuttet bevilgningene til politiet. Den beskjedne støtten for en slik politikk falt deretter enda mer.

10 millioner illegale flyktninger

For nordmenn er debatten i USA om illegal innvandring et fremmed landskap. Men vi husker kaoset – og diskusjonene – som fulgte av at 5465 asylsøkere plutselig kom inn i Norge i 2015.

Nå er USA et langt større land, men der tilsvarer dette tallet antallet som krysser grensen til USA fra Mexico hver eneste dag. Siden Joe Biden overtok som president for snart fire år siden, har omkring ti millioner personer krysset grensen til USA.

Selv uten å akseptere Trumps påstander om at alle – eller de fleste – er kriminelle, bør vi kunne innse at immigrasjonen gir utfordringer. Det er ikke lett for ulike lokalsamfunn å sørge for at de nyankomne får jobb, bolig og skolegang for barna. Kanskje særlig lavtlønnede frykter å bli utkonkurrert på arbeidsmarkedet.

Ingen grense for abort

Harris er også blitt beskyldt av Trump og hans støttespillere for at hun vil gi illegale immigranter – samt innsatte i fengsler – hjelp til å bytte kjønn hvis de ønsker det.

Her synes det som om bordet fanger Harris. Hun vil at myndighetene skal stille opp med nødvendig helsehjelp også til innvandrere og fengslede. Når slik helsehjelp betyr å gi såkalt «kjønnsbekreftende behandling», treffer republikanernes anklage ganske godt.

Det er ekstra oppsiktsvekkende i et land der mye medisinsk behandling bare er tilgjengelig for de med privat helseforsikring.

Her kan også noe sies om Harris´ abortsyn. Hun anklages for å støtte abort på fostre fram til fødselsøyeblikket og har ikke signalisert at abortloven bør ha en grense.

I en norsk kontekst er et slikt ståsted reservert for noen få politikere i SV. Selv Rødt har programfestet at grensen skal gå ved 22 uker.

Trussel mot demokratiet?

«Jeg er en av få norske akademikere som mener Trump ikke er en trussel mot demokratiet», skrev nylig Asle Toje i sin spalte på E24.

Selv tør jeg ikke si det samme. Til det har Trump kommet med altfor ville uttalelser om at han vil fengsle en rekke motstandere og opptre som diktator på sin første dag som president. Ideen hans om at bare valgjuks kan frata ham valgseieren er direkte farlig.

Derimot viser Toje at millioner av amerikanere synes at de har gode grunner for å stemme på Trump. En av disse er at de har mer tillit til ham i spørsmål som har med økonomi å gjøre.

I tillegg kommer det – som vist i denne artikkelen – at Harris har vært så langt ute på den amerikanske venstresiden at få sentrumsvelgere har lyst til å gi henne sin stemme.

Slik sett representerer hun en ganske annen politikk enn den som fikk Bill Clinton til å bli valgt som demokratisk president to ganger på 90-tallet.