Før vi dømmer hverandre

Hjemme hos oss har vi den siste tiden fulgt med på den amerikanske serien «Ted Lasso» på Apples strømmetjeneste. Det har gitt mange morsomme øyeblikk, men også overraskende mange til ettertanke.

Seriens utgangspunkt er såpass spesielt at det var rett før jeg ikke gadd å gi den en sjanse. Etter et bittert skilsmisseoppgjør vil hun hevne seg på ham ved å ramme fotballklubben han elsker, men som hun i oppgjøret dem imellom har overtatt makten over.

Så hun ansetter en amerikaner, med erfaring fra amerikansk fotball, til å trene det fiktive Premier League-laget AFC Richmond. Det skal ikke kunne gå bra.

For å si det enkelt: han kan ikke reglene. Men Ted Lasso, som treneren heter, har et så vinnende vesen at han likevel både vinner spillernes tillit – og i denne sammenhengen langt viktigere: tv-seernes interesse.

Gjennom de episodene som så langt er publisert, blir vi kjent med et persongalleri som blant mye annet også gjenspeiler godhet. Mennesker som tar vare på hverandre, og som ser muligheter der det kunne være fristende å stoppe opp ved begrensningene.

Serien er vel verd å se, både som underholdning og som utgangspunkt for seriøse samtaler. Selv om utgangspunktet er livet i en fotballklubb, må man slett ikke være nevneverdig opptatt av fotball for å ha utbytte av den.

I denne omgang er det særlig en episode jeg vil dvele litt ved. En av karakterene, Roy Kent, er tidligere storspiller og har vunnet Champions League, altså den gjeveste europeiske turneringen et klubblag kan delta i, med Chelsea. Nå runder han av karrieren i Richmond.

Etter hvert blir han også ekspertkommentator på tv. Og det er i den forbindelse han en gang blir spurt om hvordan han tror en 17-årig debutant kommer til å fungere.

Da sier han det mange flere eksperter burde si: «Jeg vet ikke». Overfor en lettere perpleks programleder og to med-eksperter i studio nøyer han seg ikke med det. Han forklarer hvordan de som sitter der på tv ikke er i garderoben med spillerne, de er ikke på banen sammen med dem, men de er på utsiden og kikker inn – og dømmer dem.

Det finnes et ordtak i ulike varianter som sier at vi ikke skal dømme vår neste før vi har gått i hennes eller hans sko. Med andre ord: før vi har rett til å bedømme hvorvidt vår neste har handlet rett eller galt, bør vi sette oss inn i vedkommendes situasjon på det aktuelle tidspunktet.

Hvilke handlingsalternativer fantes? Hvilke avveininger ble gjort? Hva slags informasjon var tilgjengelig der og da? Historiens dom kan ofte være hard når den felles i etterpåklokskapens lys. Dommen blir ikke nødvendigvis rettferdig av det.

«Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!» sier Jesus i Matteusevangeliet. Det er vel en av de formaningene som blir brutt aller oftest her i verden.

Kommentarfelt på Facebook og andre sosiale medier avslører menneskesinnet nærmest fra sekund til sekund. Viljen til å sette seg inn i andres livssituasjon, eller til å tenke over hva man selv ville ha gjort, er mindre fremtredende enn trangen til å karakterisere andre.

Her er det ingen grunn til å late som ulike slags eliter opptrer nevneverdig annerledes enn vanlige folk av ulik støpning. Styrken i ønsket om å møte meningsmotstandere med velvilje fremfor motvilje er ikke proporsjonalt med verken inntektsnivå eller antall studiepoeng.

Slik blir kommunikasjonsplattformen et nytt eksempel på det vi på skolen lærte å kalle allmenningens tragedie. Et problem som angår alle, men som ingen helt tar ansvar for.

Vi kan skrive tykke bøker om individets ansvar, og om hvordan mer eller mindre uskyldige enkeltstående kommentarer i sum bidrar til et samtaleklima som bryter fellesskapet ned. Men det er alltid lettere å peke på andre enn å se seg selv i speilet, billedlig talt.

For Roy Kent førte erkjennelsen av det han ikke visste til at han inntok en annen rolle. Fremfor å være en som står på utsiden og dømmer, vil han være en som bidrar. Det er noe å tenke på.