Debatt
Fordømmelsen av gjengifte
Kommentar til Lars Fossdals innlegg i Dagen 29. oktober, «Å sette seg opp mot Guds ord er å sette seg selv utenfor Guds rike».
Jeg synes det er galt at noen fradømmer gjengifte retten til det evige liv, for det er på sviktende grunnlag. Det er en betydelig forskjell på temaer som homofili og gjengifte. Homofili går på skaperordningen og klare utsagn i hele Bibelen. Om gjengifte er det ulike meninger blant Herrens tjenere som har utforsket saken.
Annonse
Bibelen sier et sted at «summen av ditt (Guds) ord er sannhet». I tillegg er det en betydelig sjelesørgerisk dimensjon når det gjelder temaet ekteskap, skilsmisse og gjengifte. Jeg gjorde en studie i temaet, og brukte tre bøker fra tre Herrens tjenere med konservativt ståsted, en teolog kyndig i gresk, og to bibellærere med og pastorer, med erfaringer i sjelesorg og veiledning innen dette området.
Alle tre praktiserte at der er rom for gjengifte under visse forhold, basert på deres forståelse av bibeltekstene og bønn og søke Gud i møte med mennesker som vurderte gjengifte, der den tidligere ektefellen fortsatt levde.
Hermeneutikk (fortolkningslære) er nødvendig i arbeid med tekstene. Kontekst er viktig. For eksempel Jesu strenge ord om gjengifte i Matt 5,31–32 må sees i sammenheng med de jødiske lederes skammelige opptreden overfor sine koner med å skrive ut skilsmissebrev og sende dem fra seg nærmest «for enhver saks skyld». Dessuten er dette talt før Golgata. Etter Golgata har vi en bedre pakt, og det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus. Det er mulig å gjøre opp en vanskelig sak (f.eks. skilsmisse) og få nåde for en ny start.
Og så er det erfaringen. Mange av oss har kjent par som er gjengifte, kristne som har søkt Gud om saken og kjent fred for å inngå i ekteskap sammen. Har vi rett til å underkjenne hva de mener Gud ga dem fred, ja, sanksjon for?
Til slutt. Vi skjønner alle at dette kan misbrukes og på lettvint måte skille seg og gifte seg igjen. Men det er ikke det slag jeg snakker om her.
