Fordommer og abortproblematikk
Hva ser du i fosteret? I den lille celleklumpen, bak de lukkede øynene, ser du Gud.
Kunsthistorikeren og filosofen H. G. Gadamer skrev i sin tid om fordommenes betydning. Han definerte fordom temmelig tradisjonelt. Fordom er en oppfatning som er etablert i vår bevissthet forut for vårt møte med virkelighet. Fordommer blir til ved tradisjon, ved det vi tror på, og ved den sammenheng vi lever i.
Gadamers komplekse tenkning om fordommenes betydning setter oss på sporet av noe svært viktig. Dersom vi ikke har et bevisst forhold til våre fordommer, kan vi komme til å møte virkeligheten uten virkelig å se den. La meg utdype dette.
Annonse
For ikke lenge siden intervjuet Dagen en eldre kirurg. Han fortalte om sin kamp da han for noen tiår siden utførte en utskrapning. Han så små avrevne armer og ben. Dette vekket en fordom i ham, og denne fordommen gav ham øyne til å se mer enn små hender og føtter.
Han så et barn. Hans oppfatning om hva et menneske er hindret ham i å se noe annet. Hva ser vi i fosteret før de menneskelige konturene viser seg? Som kjent vil mange si at vi kun ser en celleklump. Denne favoriserte og veletablerte fordom tillater at man ikke ser mer enn det.
I møte med fosteret aktiveres to konkurrerende fordommer – og to forskjellige etiske vurderinger. Vi bør imidlertid merke oss asymmetrien mellom de to fordommenes bærekraft. Selv den som ikke anerkjenner embryoet som et barn, tvinges likevel til å vurdere det som et barn.
Tross alt forutsetter man jo at fosteret vil bli et barn – dersom det ikke hindres i å bli det.
Hva ser du i fosteret? I den lille celleklumpen, bak de lukkede øynene, ser du Gud. Ikke fordi barnet er guddommelig, men fordi det fra konsepsjonsøyeblikket er hjelpeløst avhengig av å få være i mors liv. Fosteret er skapt i Guds bilde. Det minner oss om at Gud holder sine hender rundt den som er aller minst og hjelpeløs.
Hva skjer når en tang lukkes om fosteret og klemmes til? Da knuses ikke bare et lite barn. Da rammes også Guds bilde i oss. Det skaper sår.
Vår tid trenger de oppfatninger om hva et menneske er, som er gitt i Guds åpenbaring. Vi som bekjenner oss som kristne trenger dem særlig. Ikke bare for å se at fosteret er et menneske, men også for å se våre medmennesker ellers.
Kanskje trenger vi særlig å få øynene opp for de som ble rammet og såret fordi de en gang gikk på kompromiss med sin samvittighet? I møte med abortproblematikken trenger vi – uten tvil – alltid å se den sanne Gud som leger sår og gir nåde ved Jesus Kristus.
