Fordummer avisene oss med skvising av kulturlivet?

«Det er ikke diagnoser eller sykdommer som har ført til behov for smertestillende midler, det er selve livet. Og livet kan gjøre vondt», uttalte sykepleier Siv Skarstein en gang.

Verdensevangelisten Billy Graham sa at på jorda er vi som skygger som blir borte. Fra dagen man fødes begynner man allerede å dø. Ingen av oss over barnealder er i live om 100 år. Hva vil vi gjøre med årene vi har til rådighet?

Kultur – uavhengig av sjanger – har i alle tider ført oss nærmere livet, videt ut tankene og gitt oss perspektiv på tilværelsen. Kultur er fortellinger om livet. En debattfestival er en del av kulturlivet. Vi trenger både det som lindrer og det som smerter.

I den siste samtalen på årets Protestfestival var utgangspunktet lidelse og et vers fra Forkynnerens bok: «Se, alt er bare tomhet og jag etter vind.» Johnny Cash sang i «Hurt» at alle går sin vei til slutt. Kulturen kan gå inn i dette, slik psykologene kan dra oss tilbake til barndommens traumer, som vi har forsøkt å fortrenge.

Kultur fremmer fellesskap og tilhørighet og gjør at vi kan omgås hverandre. Den kan gi oss helt nødvendig lærdom om ulikheter og andres tanker og meninger. Kultur kan lære oss om menneskelivet, men også sette ord på hva som er galt i samfunnet. Mange fremtredende samfunnskritikere og debattanter har bakgrunn fra kulturlivet. Kultur skaper mangfold, forståelse og toleranse. Dette har nå vært Protestfestivalens agenda i et kvart århundre.

I artikkelen «Farvel til kulturjournalistikken?» skriver Leif Ove Larsen fra Universitetet i Bergen i avisa Klassekampen at det dekkes og skrives stadig mindre om kultur i norske aviser. Artikkelen er basert på studien «Den usynlige kulturjournalistikken», der Vilde Ellingsberg har undersøkt utviklingen av kulturstoff i norske allmennmedier i overgangen fra papir til «digital først-strategien».

Hun har sett på utviklingen i kulturredaksjonene og intervjuet kulturredaktørene. Undersøkelsen viser sterk nedgang i anmeldelser av kulturprodukter. Det prioriteres annerledes enn før, både sjangermessig og geografisk.

Mange mediehus har lagt ned eller fusjonert kulturredaksjonene. En typisk uke i 2008 hadde seks nasjonale og regionale aviser totalt over 600 artikler om kultur. Femten år senere var tallet nede i 250. Nedgangen gjaldt alle sjangre, men mest småstoffet, notisen, som så å si er borte. Også ur-sjangeren, anmeldelsen, er redusert med over 60 prosent. Jeg tror Larsen har rett i at dette er et tap for avisene.

Larsen nevner unntak. Ett er kulturavisen Subjekt. Andre er kultursatsingen og suksessen til ukeavisene Morgenbladet og Dag og Tid. De er eksempler på at kultur er ønsket av leserne. Jeg tar i tillegg med Klassekampens eventyrlige suksess, som nok i stor grad skyldes kultursatsingen, særlig i helgene. VG og Dagbladet derimot, har mer eller mindre kuttet ut kulturstoff i en fordummende jakt på kjendiseri og DU-stoff.

Har også de livsviktige regionavisene de siste to tiårene fordummet oss ved å skvise kulturlivet? De skriver fortsatt om enkelte større saker, men dekker i mindre grad det som skjer lokalt.

For å ta Protestfestivalen, som jeg har min erfaring fra, som eksempel. Før 2010 dekket Fædrelandsvennen mange av våre arrangementer på en utfyllende måte. I år laget samme avis en av festivaldagene to sider om at Helene Bøksle skulle ha konsert i byen senere i september, framfor å være til stede hvor ting skjedde her og nå. All ære til fantastiske Bøksle, men avisa som ellers har hevdet at den ikke lenger lager forhåndssaker, kunne kanskje prioritert annerledes, latt intervjuet vente litt?

Leserne fikk ikke vite noe om temaene på festivalen denne dagen: Hvorfor unge gutter velger Fremskrittspartiet, om vi bør legalisere medisinsk cannabis, hva dommedagstanker og endetidstrusler gjør med menneskene, og om vi må akseptere ulike måter for å håndtere det livet som ifølge Hans Børli er som en uhelbredelig sykdom.

Det er forunderlig at aviser i dag ikke regner slikt som kulturstoff, som de ville gjort i 2010. Endringen har for festivalen ført til tilfeldig og sporadisk «kasteball»-dekning av det skuespillerlegenden Lise Fjeldstad betegner som «en stormende, sammensatt, gnistrende gave av tanker, erfaringer, meningsbrytninger, ideer, ønsker og håp». Flere gjester fra andre steder i landet, som var her i festivaluken, fortalte om hvor livgivende og lærerikt det var. Men de spurte også: «Hvor er lokalavisen?»

Protestfestivalen er ikke alene om å føle seg utestengt. Jeg spør meg om ikke skvisingen av kulturstoff har gjort noe både med avisene og med oss lesere. Massiv dekning tilfaller i stedet kommersielle musikkfestivaler med daglige rapporter fra bunnen av ølglasset og med stemningsbilder fra et «lykkeland» som neppe gir et korrekt bilde av virkeligheten. Jeg er overbevist om at dette ikke bare fordummer oss, men at det også gjør oss mer urolige og kan skape uhelse.

Protestfestivalen har nettopp avsluttet sin kulturuke. Dikteren Jan Erik Volds mest kjente dikt er «Kulturuke». I diktet vris og vendes bokstavene i ordet inntil alt er brukt opp. Det kan være et bilde både på kulturens vesen og i all enkelhet hvor livsnødvendig kultur er for samfunnet, om den får nå ut.

Dagens avisredaktører ser ut til å ha gått glipp av noe der. Er de blitt smittet av den fordummingen som sosiale medier har vært med på å drive fram i samfunnet?