Foreldre har den største og viktigste innflytelsen på barnas tro

Kirken har fremdeles en viktig og stor rolle i å lære barna om Bibelen, Jesus og være et kristent fellesskap barna kan tilhøre. Men barn som er disippelgjort på hjemmebane av sine foreldre, har størst sannsynlighet for å bli værende i kirken og finne sitt fellesskap der. De viktigste influenserne på barnas åndelige liv er foreldrene.

Det er nok en overveldende realitet for dagens foreldre å måtte forholde seg til det ansvaret i tillegg til å validere følelser, kjøre til hundre aktiviteter, ha daglige kamper mot skjermbruk og unngå mikroplast i maten.

Men vi kommer ikke unna at det er sånn.

En av mine nye kollegaer i Awana, Lars Dale, stiller oss ofte spørsmålet: Hvem vil stå opp for Jesus om 15 år? Og hver gang kjenner jeg et umiddelbart gjensvar i hjertet: Jeg vil at mine barn skal være fire av dem som kjenner, elsker og tjener Jesus hele livet.

Da er realiteten; For å få se det skje, må også jeg være en disippelgjører for ungeflokken min.

Men hvordan? Hva gjør jeg helt konkret for at mine egne barn blir disipler? Hva må dagens foreldregenerasjon gjøre for at barna vil kjenne, elske og tjene Jesus?

Ordet «å disippelgjøre» oppleves kanskje fremmed og abstrakt. Men det handler egentlig bare om å se hva Jesus gjorde og gjøre etter Han.

Jesus hadde en utvalgt flokk på tolv menn, blant mange mennesker som fulgte. Tre av dem fikk komme ekstra tett på. Han bygde relasjoner som var fylt av overbærenhet, kjærlighet og grenser. Han hadde tilstedeværelse og ord i rett tid. Jesus levde det han ønsket å lære sine disipler, og viste dem først før han lot dem selv prøve seg – først sammen med han og så utsendt.

Foreldre må selv disippelgjøres

Vi som er foreldre til barn og unge i dag, står i en informasjonsflyt som kan forvirre de fleste. Målet med foreldrerollen har fått uendelige mange delmål, og man lurer på hvor fasiten er og føler seg konstant på villspor. Kan det være en sammenhengen med så høy prosent utbrenthet blant mødre i dag, og også fedre? Jeg slenger ut tanken, men går ikke mer inn på den her. For om det er sånn eller ikke, så er det uten tvil et stort behov for å løfte fram hva vi først og fremst er kalt til som foreldre: Å gi våre barn kjennskap til Guds ord og lede dem til en relasjon med Jesus, i et liv full av nåde.

Vi er en generasjon foreldre som ønsker å lære. Vi googler, leser, skroller og melder oss på webinarer. Vi ønsker å bli utrustet og søker etter verktøy.

Men å disippelgjøre våre barn har ikke samme mål som mye av det som allerede opptar oss foreldre. Ofte blir vårt fokus som foreldre knyttet til et mål om at barna våre skal ha god selvfølelse, være trygge, bli et godt menneske og få et lykkelig liv. For det samsvarer med tidsånden på hva hensikten med livet er, og vi lar oss lett påvirke når stemmene er så høye og så mange.

Målet for en disippel derimot er først og fremst å kjenne Jesus, elske han og tjene han. Så kommer de andre målene i andre rekke etter det. Men for å være veiledere for våre barn med dette målet foran oss, må vi selv være forbilder i å leve livet deretter. Vi kan ikke gi videre det vi selv ikke har. For å gjøre disipler av våre barn, må vi selv være disipler.

Menighetens oppgave

Her kommer ett kirkens viktigste kall på banen. Menigheten må være et sted der foreldre får kjennskap til Bibelen og dens sannheter. Det må være et fellesskap med fokus på å la foreldre styrkes i sin tro. Hvis foreldrene er barnas viktigste veileder i tro, blir foreldrenes åndelige liv noe av det viktigste menigheten kan investere i, for at evangeliet skal gis videre til kommende generasjoner.

Å disippelgjøre foreldre i Guds ord og deres relasjon til Jesus, er et av de mest verdifulle fokus vi kan ha i familiearbeidet i menighetene våre. Og vi foreldre må være med å skape et fellesskap der vi som familie kan vokse i tro sammen!

Å møte våre barn med forståelse er viktig. Men det er ikke det viktigste.