Foreldre må være til stede i barnas mediebruk

Ville du ha gitt femåringen en sykkel og sendt henne ut i storbytrafikken? Eller ville du ha gitt åtteåringen en sirkelsag til å leke seg med? Hva med å sende fireåringen på badestranda alene?

Jeg kjenner det gjør vondt i magen å tenke på det. Selvsagt ville vi ikke gjort det!

Barna våre er for verdifulle til at vi sender dem ut i potensielt livsfarlige situasjoner. Nei, vi går sammen med dem. Noen ganger setter vi grenser og sier nei.

Vi lærer dem, skritt for skritt, å ta gode valg og forholde seg til potensielle farer på en trygg måte. På sikt kan barnet sykle alene i trafikken eller håndtere verktøy på en trygg måte.

Slik må det også være i møte med mediene. I en undersøkelse fra Medietilsynet kom det frem at kun 26 prosent av barn og ungdom opplever at foreldrene er interesserte i hva de gjør på nett.

Og enda verre, bare 18 prosent opplevde at foreldrene var interessert i deres dataspilling. Det er altfor lavt og bør være et varselrop for oss.

Saken er ikke den at foreldre generelt sett er uinteressert i sine barns aktiviteter, for hele 71 prosent opplever at foreldre er interessert i deres øvrige fritidsaktiviteter.

Men hvorfor er det nødvendig at vi som foreldre involverer oss i barnas digitale liv? Av nøyaktig samme grunn som at vi ikke sender femåringen ut i trafikken på sykkelen sin.

På nett får barn servert et gratis dessertbord av de lekreste retter, ofte uten en advarsel om at det er en blanding av godt og giftig, sunt og skadelig. På samme sted som man kan holde kontakten med venner, kan man bli kontaktet av en fremmed med onde hensikter.

I Barn og medier 2020-undersøkelsen fra Medietilsynet oppgav 46 prosent av tenåringene at de hadde blitt spurt om å sende eller dele et nakenbilde av seg selv. Av disse var 42 prosent fra en ukjent.

På nettet kan man oppleve moro, læring og glede, samtidig er man bare få klikk borte fra vold eller pornografi. Man trenger ikke en gang å oppsøke pornografien, den oppsøker deg.

«Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det», sier Salomo i Ord 4, 23, og vi erkjenner at hjertet kan være under angrep gjennom skjermene.

Hvis vi i tillegg supplerer med gjentakende diskusjoner i hjemmet om aldersgrenser, tidsbruk, ønske om å ha profil på sosiale medier i altfor ung alder og skjermaktiviteter utenfor de voksnes kontroll – kjenner flere på en slags medieapati. Vi orker til slutt ikke å ta kampene og sender barna alene inn i et digitalt landskap, mens vi krysser fingre eller folder hender og håper det går bra.

Noen av oss voksne trenger å våkne opp. Ikke alle. Noen trenger også å slappe av litt mer. Det er den vanskelige balansegangen mellom de to grøftene: overbeskyttende eller fraværende.

Uansett, jeg vil gi to hovedråd for foreldre som bakser seg frem i mediejungelen. Ikke som en enkel løsning i et komplekst landskap, men forhåpentlig noen pekere som kan gi hjelp på veien:

For det første: Vær et forbilde. «Jeg hører ikke hva du sier, for livet ditt roper så høyt», sier et gammelt ordtak. Bruk mediene på en måte du ønsker at dine barn skal lære av. Både når dine barn ser deg og når de ikke ser deg.

Ta gode medievalg og fyll din hverdag med det som bygger opp. «Vi reproduserer alltid oss selv i dem vi leder, på godt og vondt», skriver Magnus Malm. Det kan være nyttig for oss som foreldre å være bevisst på.

For det andre: Vær til stede. Delta i barnas mediehverdag! Spill PlayStation med dem, se serier på Netflix sammen, se på dem når de bygger Minecraft – eller enda bedre, bygg sammen med dem.

Spør dem om hva de gjør på nett, eller hvordan dagen på nett har vært. Vi spør jo hvordan det var på skolen eller på treningen. Kan vi ikke gjøre det samme når det gjelder sosiale medier?

Ikke for å være overvåkende. De skal også få ha sitt privatliv. Men spør på en måte som gjør at de opplever at du er oppriktig interessert i dem.

Og når du spør: Lytt. Lytt for å vise interesse, for å signalisere at barnas meninger er viktige, for å forstå og fange opp non-verbale signal som sendes, som kanskje kan fortelle om behov barnet har – men som det ikke setter ord på.

Jeg tror vi her kan lære av Jesu bror, Jakob, som i sitt brev skriver: «Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.»

Og når du har lyttet og deltatt, er du i en bedre posisjon til å sette nødvendige grenser, samtidig som du forklarer dem.

Noen av oss voksne trenger å våkne opp. Vi kan ikke overlate oppdragelsen og tidsbruken til mediekreftene. Barna er for dyrebare til det.