Fører homoterapi til selvmord?

Det er ingen tvil om at homofile og lesbiske har en høyere andel psykiske problemer enn resten av befolkningen. Det rapporteres også om høyere tall for selvmordstanker, selvskading, selvmordsforsøk og selvmord. Dette opplever vi som dypt tragisk.

Derfor er det avgjørende at kristne understreker at alle mennesker, uavhengig av seksuell orientering og samlivsform, har samme menneskeverd og er like høyt elsket av Gud. Og vi beklager ethvert eksempel på at homofile er blitt møtt med ukloke ord, utstøtelse og stigmatisering.

Å fastslå at en gruppe mennesker har en høyere risiko for selvmord er imidlertid noe helt annet enn å fastslå at årsaken til dette er samfunnets holdninger generelt eller holdninger hos kristne spesielt. Generelt er det vanskelig å fastslå årsakene til et selvmord. Ofte er årsaksforholdene sammensatte.

Det er dokumentert at også skeive miljøer kan by på utfordringer – på grunn av høyt alkoholforbruk, kroppspress, klikkdannelser og sexpress – men vi har aldri lest at noen har brukt slike forhold for å forklare at noen LHBT-personer har en lav livskvalitet.

Vi har vært i kontakt med Nasjonalt senter for selvmordsforskning som sier at det (heldigvis) ikke finnes høye nok tall for selvmord i Norge til at det er mulig å forske på sammenhengen mellom kristen tro og selvmord blant LHBT-personer. Men generelt er det påvist at religiøs tro er en beskyttende faktor mot selvmord (Kim Larsen i Suicidologi, 1/2013).

Så vil vi vise til en interessant amerikansk forskningsrapport fra 2017 (Barringer/Gay) med tittelen «Happily Religious: The Surprising Sources of Happiness Among Lesbian, Gay, Bisexual, and Transgender Adults». Denne påviser at for eksempel skeive som hører til i konservative menigheter rapporterer høyere livskvalitet enn agnostikere eller ateister. Kort sagt er det slett ikke selvsagt at det finnes en åpenbar sammenheng mellom en klassisk kristen forståelse av samliv og redusert livskvalitet for homofile.

Likevel har det versert hyppige påstander i mediene de siste ukene om at denne sammenhengen er åpenbar. VG forteller om den tidligere «homoterapeuten» Ulf Lidman som opererte i USA og til VG sier at han sluttet å telle da 56 hadde tatt livet sitt. Både i tv-debatter og i ulike avisinnlegg har en rekke aktører slått fast at et kristent nei til homofilt samliv fører til selvmord. Men Lidmans beretning – uansett hvor tragisk hans beretning er – er ingen dokumentasjon på årsaken(e) til at mennesker tar sitt eget liv.

Dessverre har mye forskning på livskvaliteten til LHBT-personer store metodiske svakheter. Det kan skyldes et lite datagrunnlag eller at deltakerne ofte er selvrekrutterte, og altså ikke representative. Forskningen på dette området er dessuten politisert – og små statistiske forskjeller brukes ikke sjelden for å lage store, tabloide overskrifter.

Man kunne ha forventet at hvis økt risiko for selvmord skyldes manglende aksept fra samfunnet, burde innføring av partnerskap/kjønnsnøytrale ekteskap fjernet mye av risikoen. Men en forskningsrapport fra Danmark viser at menn som har gått inn i et homofilt ekteskap, nesten har dobbelt så høy sjanse for selvmord som for menn som aldri har vært gift – og åtte ganger høyere sjanse enn for menn som hadde en positiv historie med et heterofilt ekteskap (Mathy/Cochran/OlsenMays 2011).

Samfunnet vårt møter LHBT-personer med økende åpenhet og bekreftelse. Selv om vi fastholder ekteskapet som en samlivsform for mann og kvinne, oppfordrer vi alle kristne til å møte mennesker med et annet ståsted med respekt og vennlighet. Vi forsvarer LHBT-personers rett til ikke å bli utsatt for hets og trakassering.

Og vi vil ikke snakke lettvint om muligheten et menneske har for å jobbe med sin seksuelle orientering. Derimot vil vi forsvare at kristne har en selvsagt rett til å fastholde – i forkynnelse og sjelesorg – at ekteskapet mellom mann og kvinne er den bibelske rammen for seksuelt samliv.

Kamuflert av homoterapi

Lettere å se andres feil enn våre egne