Frispark
Fører ikke alle veier til Gud?
Vekkelsesbevegelser i ulike deler av verden snakker vanligvis om seg selv som Jesus-bevegelser. Ikke fordi de andre delene av treenigheten er uviktige, men fordi det er noe spesielt med Jesus Kristus.
«Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte», skriver Paulus og fortsetter:
Annonse
«For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.
Han er hodet for kroppen, menigheten. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste. For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset» (Kol 1,15–20).
Få tekster i Bibelen åpner så svimlende perspektiver som denne. Det er gjensidig lovsang, gjensidig bekjennelse, og poenget er at Jesus er helt unik. Ingen andre i universet kan beskrives på denne måten. Jesus sier selv: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh 14,6).
Samtidig har dette blitt kontroversielt i vår kultur. Kan du virkelig sette den kristne religion opp mot andre trossystemer? Burde ikke hver enkelt «bli salig i sin tro»? Fører ikke alle veier til Gud?
Vi kan tilnærme oss denne typen spørsmål på forskjellige måter. Her og nå vil jeg begrense meg til et teologisk og et filosofisk svar.
Vi har allerede vært innom det teologiske svaret: Det nye testamente lærer at Jesus er unik. Noe vi iblant glemmer, er at dette budskapet allerede er innlemmet i Det gamle testamente.
Israels profeter kjempet stadig mot kreftene som trakk folket bort fra den rene tilbedelsen av Herren. Idoler som Baal, Astarte, Molech og andre konkurrerte på det religiøse markedet, men den jødiske trosbekjennelsen skar rett gjennom dette:
«Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt» (5 Mos 6,4–5).
Annonse
Dette budskapet presiseres ytterligere gjennom evangeliet. Der er det ikke bare den ene Gud som presenteres, men den treenige Gud. I og med inkarnasjonens mysterium er det gjennom Jesus vi inviteres til å søke fellesskap med Herren.
I en postmoderne tidsalder anses ideen om at noen religioner er sannere enn andre, som støtende.
«Den som fornekter Sønnen, har heller ikke Faderen», skriver Johannes. Og: «Den som bekjenner Sønnen, har også Faderen» (1 Joh 2,23). Sagt annerledes: Det er alt eller ingenting; det er forholdet til Jesus som er avgjørende.
Men er ikke dette både en snever og intolerant tilnærming? Dette bringer oss til det filosofiske spørsmålet. I en postmoderne tidsalder anses ideen om at noen religioner er sannere enn andre, som støtende. Delvis fordi ideen om en objektiv sannhet blir sett på som urimelig; delvis fordi ideen om at en enkelt gruppe mennesker ville ha «rett» mens andre grupper ville ha «feil», blir sett på som moralsk forkastelig.
Så det første vi bør si om dette, tror jeg er at troen på at Jesus er Sannheten med stor S er en uttalelse om Herren – ikke om oss. Så det er ikke det at jeg som kristen anser meg selv for å være helt objektiv og korrekt informert; tvert imot, jeg mener at jeg har funnet noen som legemliggjør sannheten i sin fylde. Altså akkurat det Paulus skriver i brevet til kolosserne: «For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig.»
Enda viktigere er det imidlertid å slå fast at sannhetsspørsmålet i den kristne tro ikke er et moralsk, men et ontologisk spørsmål. Overbevisningen om at ikke-kristne religioner mangler muligheten til å åpne veien til Faderen skal ikke tolkes som at alt i disse religionene er mørke. (Selv om det finnes både tro og praksis i religionens verden som er mørke.)
I stedet skal det tolkes som at de mangler tilstrekkelig forankring i den treenige Gud og hans handlinger i denne verden. Derfor mangler de også evnen til å svare på spørsmålene som Bibelen presenterer Jesus som løsningen på.
