Debatt

HISTORIEFORFALSKNING: Når fortidens holdninger og synspunkter ikke lar seg innpasse i moderne tankebaner, tyr man til historieforfalskning, mener Kjell Arild Pollestad

Forfalskning av historien er blitt et lovlig våpen i kampen for den gode sak

Publisert Sist oppdatert

Det er en forholdsvis ny idrett i siviliserte land å velte statuer av store menn. Ikke engang verdens såkalt «mektigste mann» har hatt moralsk mot til å la bysten av Winston Churchill bli stående på sitt ovale kontor.

Den britiske statsmannen og krigshelten hadde holdninger og synspunkter som ikke lar seg innpasse i de totalitære og stupide tankebaner som for tiden brer seg lik en hjernepest i den vestlige verden. Det meste er av feministisk og «antirasistisk» inspirasjon: Kvinner skal frem, menn skal bort, på svarte skal det heies, mot hvite skal det bues.

I Bergen bestemte bystyret for flere år siden at ingen gater heretter skulle få navn etter en mann; nå er det kvinnenes tur til å foreviges med navneskilt i bybildet. Den første som ble rammet av den nye bestemmelsen, var den korrekt venstrevridde, men humoristiske og folkekjære professor Frank Aarebrot, som mange ville hedre med et gatenavn etter hans død i 2017.

Historieforfalskning er blitt et lovlig våpen i kampen for den gode sak

Kjønnet var et langt større hinder for en slik posthum heder enn det faktum at professoren var en offentlig storrøyker, som provokatorisk og med glimt i øyet blåste sin sigarettrøyk rett inn i fjernsynskameraene hver gang han tok pause i forelesningene.

Historieforfalskning er blitt et lovlig våpen i kampen for den gode sak: I en engelsk fjernsynsserie har jeg for eksempel sett svarte opptre som parykkprydede britiske aristokrater på 1700-tallet.

I Nasjonalmuseet i Oslo sørget en politisk nystemt svensk kvinnelig direktør for at det berømte maleriet av Leiv Eiriksson på Grønlandsferd ble gjemt i kjelleren for at de besøkende skulle skånes for slike pinlige uttrykk for norsk «kolonialisme».

I stedet letes det med lys og lykter etter samiske og kvenske kunstnere som kan fylle tomrommet etter de «kansellerte» norske mesterverkene. Vi skal fris fra illusjonen om at det i billedkunsten finnes noen nasjonal «kanon» som er sikret vern og veggplass for all fremtid.

Tukling med litterære tekster er allerede en vel innarbeidet sport blant ideologisk ømfintlige.

«Kansellere» er ordet! Vi har fått det som kalles en «kanselleringskultur». Men selve fenomenet er ikke nytt. Tukling med litterære tekster er allerede en vel innarbeidet sport blant ideologisk ømfintlige.

I moderne bibeloversettelse er det nærmest blitt en tradisjon. Når Paulus i Apostlenes gjerninger åpner sine taler med ándres – det greske ordet for «menn» – er tiltalen «kansellert» i Bibelselskapets oversettelser fra 1930, 1978/85 og 2011.

Like tåpelig og brutal er behandlingen av salmeskatten. Det er snart førti år siden den mest berømte Luther-salmen ble tilgriset av komité-poesi. Den kjente verselinjen som var så folkekjær under krigen: «Og tok de enn vårt liv, / gods, ære, barn og viv,» ble til: «Og om vårt liv de tar, / og røver alt vi har … »

Den gang var det Norsk kvinnelig teologforening som fikk gjennomslag for at tysk 1500-tall skulle diktes om til norsk 1970-tall. Det hele fikk en umiskjennelig klang av Kardemommeby. Hele det kjønnspolitiske oppstyret kunne minne om de folkeeventyrlige «dumme menn og troll til kjerringer».

Rettelogg: Påstand om rykter tatt ut av teksten. 26.01.24 klokken 1412.

Powered by Labrador CMS