Forfølgelse i islams navn

Den danske journalisten Klaus Wivel spurte i et åpent brev den danske utenriksministeren hva regjeringen ville gjøre med fordrivelsen av kristne i den arabiske verden. Han fikk ikke svar. Derfor dro han selv til Vestbredden og Gaza, Egypt, Libanon og Irak for å se og høre. Og skrive.

Resultatet er blitt boken «Den siste nattverd».

Det er stor grunn til å takke den danske journalisten for det han formidler. Han har dukket ned i historien og lyttet til de personlige historiene. Det er blitt en sterk og levende rapport.

Klaus Wivel tegner ikke noe glansbilde av kirken, det er ikke det som er poenget. Men han forteller nøkternt om de lidelsene enkeltkristne og hele kirken må gjennomleve i denne tid, liksom kirken har gjort det ikke i bare mange tiår, men i fjorten hundre år i møte med det som begynte og har vedvart som en kombinasjon av religiøs og politisk makt, islam.

Massebortføringen av kristne skolejenter som islamistgruppen Boko Haram i Nigeria gjennomførte, satte voldelige angrep fra ekstreme islamister rettet mot kristne på dagsorden i mediene og i politiske miljøer.

Brutalt voldelige angrep fra den somaliske islamistgruppen Al Shabaab i Kenya har også fått brei medieomtale.

Det muslimske brorskaps og salafistenes angrep på kristne i Egypt likeens. Og ikke minst har Islamsk Stats (IS) barbariske handlinger i Allahs navn i Irak og Syria fått folk i alminnelighet, mediene og politiske ledere til å våkne.

Hva er det som skjer i Allahs, Muhammeds og islams navn?

Er dette» islams sanne ansikt» - slik noen hevder og dermed blir karakterisert som islamofobe, eller er det uislamsk og imot enhver sunn forståelse av religionen, koranen og hadith som de fleste muslimske ledere og alminnelige troende vil hevde?

Vi er blitt dypt berørt av den pakistanske fredsprisvinneren Malala. Hvis hun er et det sanne bildet av islam, da kan vi si med Kåre Willoch at «islam er fredens religion».

Mange av oss som har god kontakt med muslimer, kjenner noen slike «malalaer». Men det var islamistgruppen Taliban som ville ta livet av henne. Hvem sin forståelse av islam er riktig?

Da det ble arrangert stor demonstrasjon i Oslo mot den sunnimuslimske IS’ brutalitet i Irak, sto en kvinne med shiamuslimsk tilhørighet i spissen. Hun hyllet ayatolla Khomeinys revolusjon i Iran. Ingen av dem har vist særlig respekt for menneskerettighetene inkludert religions- og trosfrihet. Forfølgelsen av dem som ikke tror «det rette», er brutal fra begge hold.

«Forfølgelseslisten» (World Watch List) fra Åpne Dører som ble publisert i 2014, forteller at forfølgelsen av kristne er verst i landene i Midtøsten, foruten «verstinglandene Nord-Korea og Somalia.

Syria er nummer tre på listen, Irak nummer fire. En behøver ikke å være profet for å forstå at Midtøsten kommer minst like dårlig ut på listen som presenteres i januar 2015.

Klaus Wivel omtaler denne listen fra 2013 i etterordet i sin bok. Han informerer om at det ikke er de landene han beskriver i boken, som de verste. Like fullt har han hørt historier og opplevd en virkelighet som har åpnet øynene for forfølgelsen av kristne i den arabiske verden.

Jeg håper vår egen utenriksminister, de rette personene i utenriksdepartementet, medlemmene i Stortingets utenrikskomite, avisredaksjoner og NRKs og TV 2s utenriksredaksjoner tar seg tid til å lese. Får jeg anledning, vil jeg også utfordre Kåre Willoch til å lese den.

Når Åpne Dører møter utenriksdepartementet og utenrikskomiteen i januar for å presentere «forfølgelselisten», vil jeg anbefale to bøker også: Klaus Wivels «Den siste nattverd» og islam- og Midtøsten-eksperten Raymond Ibrahims «Crusified again».

Den første har undertittelen «En reise blant de forfulgte kristne i den arabiske verden».

Den andre har undertittelen «Exposing Islam’s New War on Christians». Den er en solid dokumentar.

Spørsmålet er derfor egentlig ikke om hva som er den rette forståelse av islam, men om religionen islam faktisk er en alvorlig drivkraft bak forfølgelsen av annerledes troende.